Foreslår private utdanningsfond
Magne Nylenna foreslår at allmennleger som arbeider som selvstendig næringsdrivende, avsetter penger på budsjettet hvert år til produktutvikling og kompetanseforbedring.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Det var under åpningen av Primærmedisinsk uke i Oslo at den tidligere generalsekretæren, nå professor ved Universitetet i Trondheim, lanserte ideen.
Skattefordeler
- De fleste av dere ønsker å være selvstendige næringsdrivende med de økonomiske goder og de skattefordelene det innebærer. Hvorfor i all verden avsetter dere ikke noen kroner på budsjettet hvert år til «produktutvikling og kompetanseforbedring», spurte Nylenna. På humoristisk vis viste han til en uvitenskapelig spørreundersøkelse i vennekretsen, som fastslo at møbelfabrikker på Sunnmøre, for ikke å snakke om IT-bedrifter på Fornebu, avsetter fra 1-2 prosent til kanskje 10 prosent og mer av omsetningen nettopp til faglig vedlikehold og forbedring. Sjenerøs kursstøtte
- Med en gjennomsnittlig omsetning i en fastlegepraksis på minst 1,5 millioner kroner årlig, sannsynligvis mer, vil en slik avsetning på mellom 30.000 eller 50.000 kroner - i tillegg til Legeforeningens sjenerøse kursstøtte - ha gitt både en frihet til å kjøpe fagmateriell, delta på kurs og reise på kongresser og løst problemet med industriavhengighet. Nylenna mener dette ville ha snudd markedet slik at legen ble kjøper, ikke mottaker, og dermed i bedre stand til å stille krav og ta kontroll. Kunnskapsbedrift
- Et legekontor er i høyeste grad en kunnskapsbedrift, og vedlikehold av kunnskap er et åpenbart ansvar for den enkelte lege. Det har dessuten alltid vært et mysterium for meg at det er enklere å ta fri til for eksempel faglig virksomhet for en som tjener 200 kroner i timen enn en som tjener 2000. - Skal norske allmennleger beholde både sin faglige og økonomiske posisjon, må ansvaret for faglighet og uavhengighet tydeliggjøres i praksis, hevdet Magne Nylenna. Bohem
Han la ikke skjul på at han er bekymret for allmennlegenes holdning til egen faglig oppdatering. - På nye legesentre er fagbiblioteker og tidsskriftabonnementer ofte helt fraværende. Og noen allmennleger oppfatter visstnok faglig vedlikehold som en uforutsett aktivitet som de oppofrende bruker av sin fritid på. I min ungdom var definisjonen av en bohem en som så på husleien som en uforutsett utgift. For seriøse allmennleger kan ikke faglig vedlikehold være mindre viktig enn vedlikehold av bygninger, datamaskiner og medisinsk teknisk utstyr. Det kan ikke være mer uforutsett heller. Veiledende genistrek
Til tross for dette er Nylenna enig i at norsk allmennmedisin gjennomgående holder en meget høy standard: Det medisinske utstyret ved legekontorene er godt, utdanningsprogrammet for spesialiteten er glimrende, veiledningsgruppene en genistrek, den nye læreboken er imponerende og det foregår flere spennende forskningsprosjekter ved de allmennmedisinske instituttene. - Men alt i alt er forskningen i allmennmedisin for liten og for svak. For få allmennleger er engasjert i forskning og det publiseres alt for lite. Dette er et internasjonalt problem, og fra Australia antydes det at forskningsproduktiviteten er 100 ganger større i indremedisin og mer enn 50 ganger større i kirurgi enn i allmennmedisin. Mens spesialisthelsetjenesteloven fastslår forskningsplikt i helseforetakene, finnes det ikke noe tilsvarende pålegg i kommunehelsetjenesten - og finansieringen blir deretter, sa han.
Optimal helsehjelp hos allmennlegen - Kvalitet og forskning er to viktige pilarer i allmennmedisin. Derfor er jeg enig i at det må investeres i videre- og etterutdanning av allmennleger, kvalitetsutvikling og forskning i allmennmedisin. Dette sier Kjell Maartmann-Moe, leder for Alment praktiserende lægers forening (Aplf). Han mener at det offentliges engasjement på dette området er avgjørende for den frie og uavhengige fagutviklingen, og er glad for de signalene Nylenna gir. - Jeg håper at han fra sin posisjon kan bidra til handling fra myndighetenes side. Det viktigste instrumentet
Maartmann-Moe mener spesialiteten i allmennmedisin er helsetjenestens viktigste kvalitet- og faginstrument. - Gjennom et faglig høyt kompetent allmennlegekorps i 1. linjen får innbyggerne og samfunnet en optimal legehjelp gjennom hele døgnet hele året - på legekontorene og på vakt til meget beskjeden kostnad i forhold til om det samme tilbudet skulle ha vært ytt av andre- og tredjelinjetjenesten. Femårig program
Aplf-lederen minner om at for å bli spesialist i allmennmedisin, må legen gjennom et omfattende og strukturert opplæringsprogram over fem år - ett år på sykehus og fire år i fulltids allmennpraksis. For å beholde spesialiteten i allmennmedisin, må allmennlege-spesialisten resertifisere seg hvert femte år. Ingen andre spesialiteter har den samme strukturen i etterutdanningen. Alle tiltak som kan bidra til at alle allmennleger blir spesialister og vedlikeholder den, er en meget god samfunnsinvestering. Spesialitet siden 1985
- I dag er omtrent 55 prosent av allmennlegene spesialister i allmennmedisin og 10-20 prosent er i utdanningsprogram for å bli det. Det er avsatt fire uker til videre- og etterutdanning pr. år for hver allmennlege. Nesten 90 prosent av fastlegene er næringsdrivende og investerer følgelig meget betydelig i kunnskaps- og kvalitetsutvikling. Spesialitet i allmennmedisin har vi hatt siden 1985. Magne Nylennas ønske om at allmennlegene nå må begynne å få kunnskapshevingen inn i sine budsjetter, virker litt pussig. Vi har jo ikke gjort annet de siste 20 årene, sier Maartmann-Moe. Opphav:
- De fleste av dere ønsker å være selvstendige næringsdrivende med de økonomiske goder og de skattefordelene det innebærer. Hvorfor i all verden avsetter dere ikke noen kroner på budsjettet hvert år til «produktutvikling og kompetanseforbedring», spurte Nylenna. På humoristisk vis viste han til en uvitenskapelig spørreundersøkelse i vennekretsen, som fastslo at møbelfabrikker på Sunnmøre, for ikke å snakke om IT-bedrifter på Fornebu, avsetter fra 1-2 prosent til kanskje 10 prosent og mer av omsetningen nettopp til faglig vedlikehold og forbedring. Sjenerøs kursstøtte
- Med en gjennomsnittlig omsetning i en fastlegepraksis på minst 1,5 millioner kroner årlig, sannsynligvis mer, vil en slik avsetning på mellom 30.000 eller 50.000 kroner - i tillegg til Legeforeningens sjenerøse kursstøtte - ha gitt både en frihet til å kjøpe fagmateriell, delta på kurs og reise på kongresser og løst problemet med industriavhengighet. Nylenna mener dette ville ha snudd markedet slik at legen ble kjøper, ikke mottaker, og dermed i bedre stand til å stille krav og ta kontroll. Kunnskapsbedrift
- Et legekontor er i høyeste grad en kunnskapsbedrift, og vedlikehold av kunnskap er et åpenbart ansvar for den enkelte lege. Det har dessuten alltid vært et mysterium for meg at det er enklere å ta fri til for eksempel faglig virksomhet for en som tjener 200 kroner i timen enn en som tjener 2000. - Skal norske allmennleger beholde både sin faglige og økonomiske posisjon, må ansvaret for faglighet og uavhengighet tydeliggjøres i praksis, hevdet Magne Nylenna. Bohem
Han la ikke skjul på at han er bekymret for allmennlegenes holdning til egen faglig oppdatering. - På nye legesentre er fagbiblioteker og tidsskriftabonnementer ofte helt fraværende. Og noen allmennleger oppfatter visstnok faglig vedlikehold som en uforutsett aktivitet som de oppofrende bruker av sin fritid på. I min ungdom var definisjonen av en bohem en som så på husleien som en uforutsett utgift. For seriøse allmennleger kan ikke faglig vedlikehold være mindre viktig enn vedlikehold av bygninger, datamaskiner og medisinsk teknisk utstyr. Det kan ikke være mer uforutsett heller. Veiledende genistrek
Til tross for dette er Nylenna enig i at norsk allmennmedisin gjennomgående holder en meget høy standard: Det medisinske utstyret ved legekontorene er godt, utdanningsprogrammet for spesialiteten er glimrende, veiledningsgruppene en genistrek, den nye læreboken er imponerende og det foregår flere spennende forskningsprosjekter ved de allmennmedisinske instituttene. - Men alt i alt er forskningen i allmennmedisin for liten og for svak. For få allmennleger er engasjert i forskning og det publiseres alt for lite. Dette er et internasjonalt problem, og fra Australia antydes det at forskningsproduktiviteten er 100 ganger større i indremedisin og mer enn 50 ganger større i kirurgi enn i allmennmedisin. Mens spesialisthelsetjenesteloven fastslår forskningsplikt i helseforetakene, finnes det ikke noe tilsvarende pålegg i kommunehelsetjenesten - og finansieringen blir deretter, sa han.
Optimal helsehjelp hos allmennlegen - Kvalitet og forskning er to viktige pilarer i allmennmedisin. Derfor er jeg enig i at det må investeres i videre- og etterutdanning av allmennleger, kvalitetsutvikling og forskning i allmennmedisin. Dette sier Kjell Maartmann-Moe, leder for Alment praktiserende lægers forening (Aplf). Han mener at det offentliges engasjement på dette området er avgjørende for den frie og uavhengige fagutviklingen, og er glad for de signalene Nylenna gir. - Jeg håper at han fra sin posisjon kan bidra til handling fra myndighetenes side. Det viktigste instrumentet
Maartmann-Moe mener spesialiteten i allmennmedisin er helsetjenestens viktigste kvalitet- og faginstrument. - Gjennom et faglig høyt kompetent allmennlegekorps i 1. linjen får innbyggerne og samfunnet en optimal legehjelp gjennom hele døgnet hele året - på legekontorene og på vakt til meget beskjeden kostnad i forhold til om det samme tilbudet skulle ha vært ytt av andre- og tredjelinjetjenesten. Femårig program
Aplf-lederen minner om at for å bli spesialist i allmennmedisin, må legen gjennom et omfattende og strukturert opplæringsprogram over fem år - ett år på sykehus og fire år i fulltids allmennpraksis. For å beholde spesialiteten i allmennmedisin, må allmennlege-spesialisten resertifisere seg hvert femte år. Ingen andre spesialiteter har den samme strukturen i etterutdanningen. Alle tiltak som kan bidra til at alle allmennleger blir spesialister og vedlikeholder den, er en meget god samfunnsinvestering. Spesialitet siden 1985
- I dag er omtrent 55 prosent av allmennlegene spesialister i allmennmedisin og 10-20 prosent er i utdanningsprogram for å bli det. Det er avsatt fire uker til videre- og etterutdanning pr. år for hver allmennlege. Nesten 90 prosent av fastlegene er næringsdrivende og investerer følgelig meget betydelig i kunnskaps- og kvalitetsutvikling. Spesialitet i allmennmedisin har vi hatt siden 1985. Magne Nylennas ønske om at allmennlegene nå må begynne å få kunnskapshevingen inn i sine budsjetter, virker litt pussig. Vi har jo ikke gjort annet de siste 20 årene, sier Maartmann-Moe. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
Dagens Medisin 19/04
Tine Dommerud
