Når helsepersonell blir en knapphetsressurs, må vi forebygge mer

Norge står midt i en varig omstilling. Samfunnet vårt eldes, og samtidig vokser mangelen på helsepersonell. Stortingsmelding nr. 21 (2024–2025) om rettferdig prioritering i helse- og omsorgstjenestene slår tydelig fast at det ikke vil være mulig å møte fremtidens behov ved å ansette flere. Tilgangen på helsearbeidere er rett og slett for lav. Vi må derfor tenke nytt, organisere smartere og bruke ressursene der de gir størst effekt. 

Finansminister Jens Stoltenberg uttrykte det slik i VG nylig: «De viktigste beslutningene vi tar, kommer til å handle om hvor arbeidskraften vi har settes inn.» Det er en realitetsorientering vi alle må ta innover oss. Når det ikke finnes nok folk til å dekke det økende behovet, må vi samtidig gjøre alt vi kan for å redusere behovet – uten å gå på bekostning av verken kvalitet eller verdighet. 

Hvordan kan vi forebygge?

Helsepersonellkommisjonen peker på at vi må bruke fagfolkenes tid smartere, prioritere riktig og vurdere oppgaver som kan løses på nye måter – også med hjelp av teknologi. Bo trygt hjemme-reformen løfter frem forebygging, hverdagsmestring og tidlig innsats som bærebjelker i fremtidens omsorgstjenester. Meldingen fremhever dessuten hvordan teknologi og kompetanseflyt mellom profesjoner skal bidra til å møte utfordringene. 

Det finnes med andre ord ikke ett svar på utfordringen – men det finnes løsninger som virker. Likevel ser vi at store deler av hjemmetjenestens arbeid fortsatt handler om å kompensere for tapt funksjon, snarere enn å bevare den. Det er selvsagt behov for hjelp, men vi må tørre å stille spørsmålet: Kunne vi gjort mer for å forhindre at en bruker trenger to pleiere til stell i stedet for én? Kunne strukturert, forebyggende trening tidligere i forløpet gjort det mulig å beholde funksjoner som å gå på do selv eller kle seg uten hjelp? 

Enkelte kommuner har begynt å utforske slike tiltak. Noen har valgt å sette systematisk trening på dagsorden – med ansatte i hjemmetjenesten som støttespillere, og teknologi som verktøy for struktur, dokumentasjon og tilpasning. Treningen tilpasses individuelt og integreres i hverdagen, ikke som et ekstra tiltak, men som en naturlig del av tjenesten. 

Ikke bare teknologi

Slike løsninger handler ikke bare om teknologi. Det handler om relasjoner, motivasjon og opplevelsen av mestring. Flere erfaringer viser at når treningen gjennomføres av kjente ansatte, øker deltakelsen og tilliten – og det gir bedre forutsetninger for varige resultater. I stedet for at brukeren blir passiv mottaker av hjelp, får vedkommende mulighet til å delta aktivt i egen hverdag. 

Å implementere forebyggende tiltak krever innsats. Det krever ledelse, samarbeid og en vilje til å tenke nytt om hvordan helse- og omsorgstjenestene organiseres. Det er forståelig at slike endringer tar tid, men alternativet – å fortsette som før – er i realiteten ikke et alternativ. Vi har ikke råd til å vente på flere hender som kanskje aldri kommer. 

Vi trenger tiltak som gir flere eldre mulighet til å klare seg selv lenger. Forebygging er ikke bare god helsepolitikk – det er også en investering i bærekraft, kvalitet og menneskelig verdighet. 

 Ingen oppgitte interessekonflikter

Norge på andreplass i FN-rangering av lands levekår

Studie: Sosiale forhold spiller en større rolle for helsa enn gener og helsetjenester