Fødselsdepresjon: FHI må rydde opp

Folkehelseinstituttet (FHI) ved Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (NASKO) hevder i Dagens Medisin 05.01.26 at 80 prosent i 75 prosent av kommunene i landet benytter kartleggingsverktøyet Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS) for å måle symptomer på depresjon hos kvinner etter fødsel. Bare sju prosent sier at de ikke kartlegger. FHI konkluderer at EPDS er godt innarbeidet i helsestasjonstjenesten over hele landet selv om noen kommuner ikke gjør det universelt og strukturert. Det har de ikke dekning for.

Rydd opp, FHI

Kvinnene og helsesykepleierne er ikke spurt, kun lederne. Bydelene i de store byene, der folk flest bor, er knapt representert. Om EPDS brukes universelt, er ikke oppgitt. Studien er ikke fagfellevurdert og ikke publisert, unntatt i DM 05.01.26.

FHI konkluderer også at resultatene nyanserer bildet noen tegner av at depresjon ikke adresseres hos nybakte mødre. Hvem er disse «noen»? Meg? Sikkert også professor Eberhard-Gran ved Rikshospitalet, og Landsforeningen 1001 dager, og kronikører som familierettsadvokat Lisa Eian, og journalister som Anne Hafstad, og kvinner selv som Thea Martinsen og Marita Rendal og andre som selv har fortalt om hvordan det faktisk er der ute, og kanskje også selveste Helsedirektoratet (Hdir) og Legeforeningen og den hittil ferskeste vitenskapelige undersøkelsen vi har fra Norge ?

Så uryddig skal ikke FHI publisere sine funn. Her må FHI rydde opp.

Nye takter

Heldigvis har helsedirektør Cathrine Lofthus endelig brutt med Hdirs langvarige motstand mot allmenn perinatal kartlegging av psykisk helse. I høringsnotatet for ny Nasjonal Retningslinje for Barselomsorg anbefaler Hdir fagenhetene å spørre alle spedbarnsmødre om hvordan de har det. Kun «ved behov», anbefales bruk av kunnskapsbaserte og kvalitetssikrede metoder og kartleggingsverktøy. Ingen lovfesting. Ingen pålegg.

Vi har gode metoder

Å spørre perinatale kvinner om hvordan de har det, en alminnelig høflighetsfrase, er det vi har gjort i årevis nettopp fordi Hdir har nektet å pålegge allmenn kartlegging med kunnskapsbaserte metoder. Uten bruk av slike metoder, er vi antakelig like langt.

Vi har gode metoder til å fange opp depresjon og andre psykiske helseplager perinatalt. Mest velprøvet er EPDS. En annen er “The Whooley Questions” (TWO). Med tre enkle spørsmål fanger den opp over 90 prosent av tilfellene av alvorlig depresjon (Major Depressive Disorder, MDD). Rett nok følger noen falske positiver som likevel ikke har depresjon med. Men det avklares i den påfølgende samtalen. Med kun to spørsmål kan vi fange opp 96 prosent av tilfellene, men da med litt flere falske positive. TWO gir mindre nyanserte svar enn EPDS, men den er god nok til å plukke opp alvorlig deprimerte (MDD) i en travel klinisk praksis. Norsk versjon foreligger.

Forebygging 

Vi har god behandling for depresjon i barseltiden. For barnet er det forebygging. Vil vi forebygge depresjon hos mor, må vi identifisere de som sliter tidlig, før tilstanden blir alvorlig (MDD). Det gjør helsepersonell dårlig om de ikke benytter en kunnskapsbasert metode.

Hvorfor? En metaanalyse viser betydelig risiko for for tidlig fødsel (+35 prosent), lav fødselsvekt (+86 prosent) og intrauterin vekstbegrensning (+439 prosent), særlig i første trimester, hvis mor har vært deprimert gjennom svangerskapet. En annen gjennomgang viser at postpartum stress er forbundet med dårligere språklig og kognitiv utvikling, grov- og finmotorikk, søvn og emosjonsregulering hos spedbarnet. Jo mer depresjon, desto mindre amming som igjen kan forstyrre tilknytningsutviklingen.

Ufattelig

Perinatal depresjon gjør vondt og berører hele familien. Rundt hver åttende spedbarnsmor blir deprimert innen to år etter fødsel. Noen har større risiko enn andre, men vi vet ikke hvem som blir deprimert. Derfor må kartleggingen være allmenn. Effektene av universelle tiltak er godt dokumentert i metaanalyser både på allmenne psykiske helseplager, depressive plager og stress. Det er ufattelig at vi rutinemessig sjekker alle perinatale kvinner på en rekke fysiske mål, men fortsatt skal unnlate å gjøre det allment og systematisk på psykisk helse.

Helsestasjonen

Fremover vil helsestasjonen få en stadig mer sentral plass i det forebyggende helsearbeidet rettet mot individer og høyrisikogrupper. Her har helsesykepleiere og jordmødre en sentral rolle fordi de både har en forebyggingsrettet utdanning og treffer nesten alle (Holte, 2025).

FHI sier klokt at «Vi må bruke systemene og kompetansen som allerede finnes på en klok måte, og sikre kvalitet gjennom dokumentasjon og forskning…For å kunne følge utviklingen over tid og identifisere uønsket variasjon i praksis mellom kommuner, er det behov for mer systematisk og sammenlignbar dokumentasjon på nasjonalt nivå…Dersom kartleggingsdata om depresjon hos foreldre blir inkludert i Kommunalt pasient- og brukerregister, vil vi få et bedre kunnskapsgrunnlag for å utvikle, forbedre og kvalitetssikre forebyggende arbeid på en systematisk måte…».

Da holder det ikke med en anbefalt høflighetsfrase. Kartleggingen må være lovpålagt, kunnskapsbasert og etterrettelig. Og så må FHI avstå fra å forkludre situasjonsbildet slik de gjør i DM 5.01.2026.

Kilde (uten lenke):

Holte, A. Helsestasjonstjenesten – vår viktigste psykisk helsefremmende helsetjeneste. Kapittel 1 i E. S. Olavesen, L Valla, H. Holme, M. B. Hansen (red.). Helsestasjons- og skolehelsetjenesten: Barn og unges psykiske helse og utvikling. Oslo: Gyldendal. 2. utgave.