I KRISE: Fastlegeordningen kneler og det er behov for tiltak på kort og lang sikt for alle trenger fastlegen. Foto: Montasje og foto: Lasse Moe
I KRISE: Fastlegeordningen kneler og det er behov for tiltak på kort og lang sikt for alle trenger fastlegen. Foto: Montasje og foto: Lasse Moe

Fastleger i spagat

Nye oppgaver til fastlegene kommer på løpende bånd uten at noen har sett – eller tatt ansvar for – de samlede konsekvensene. 

Publisert
Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin

            
                Foto: Johnny Nordskog
Anne Hafstad er journalist og kommentator i Dagens Medisin Foto: Johnny Nordskog

EN KARTLEGGING det nå så kjente og prisbelønnede Trønderopprøret har gjennomført, oppsummeres som en smørbrødliste på 188 punkter. Det er et godt utgangspunkt for en opprydding i de mange arbeidsoppgavene fastlegene har fått seilende inn fra ulike kanter de senere årene.

Så skal det sies at dette er en uformell kartlegging – og ikke forskning med bruk av validert vitenskapelig metode. Svarene er gitt av den enkelte fastlege direkte uten filter. Oppgavefordelingen varierer noe fra fastlege til fastlege, i ulike kommuner, fra et sykehusdistrikt til et annet, og fra en helseregion til en annen. Listen over oppgaver er derfor neppe utfyllende eller representativ for samtlige fastleger.

Metoden kan diskuteres og kritiseres, og det kan lett argumenteres med at agendaen til Trønderopprøret er så åpenbar at kartleggingen ikke bør tillegges særlig vekt.

Innvendingene er legitime og skal adresseres. Likevel gir kartleggingen interessant informasjon det er vel verdt å ta på alvor, se nærmere på, og bruke i det videre redningsarbeidet for fastlegeordningen.

Det ene er at den på en god og detaljert måte dokumenterer nye oppgaver, og hvilke konsekvenser disse får for den daglige driften ved de mange fastlegekontorene rundt om i vårt langstrakte land. Det er også utført en kategorisering av oppgavetilfanget som viser hvordan nye oppgaver kommer fra ulikt hold. Nye myndighetskrav til dokumentasjon, attester for skolefravær, førerkort og nær sagt dette og hint, økte forventninger til digitalisering og tilgjengelighet fra den moderne og opplyste pasient, Nav, Kommune-Norge, helseforetakene.

ANTALLET instanser som mener seg berettiget til å lempe nye oppgaver over på fastlegene er høyt. Hver for seg kan oppgavene kanskje fremstå som både fornuftige og ikke særlig tidkrevende, men når de fleste av dem kommer uten dialog med fastlegene, uten finansiering, uten opplæring og helt uten blikk for prioritering av hva fastlegen skal, kan og bør bruke tiden sin på, blir konsekvensen høy arbeidsbelastning og underfinansiering av fastlegeordningen.

Fastlegene har ikke annet valg enn å ta imot og gjøre oppgavene som kommer, enten de virker fornuftige eller ikke. De har ansvaret for pasientene sine. Det ansvaret tar hver eneste fastlege på ytterste alvor. Selvsagt prioriterer fastleger daglig – både i sin kontakt med den enkelte pasient og mellom pasienter. Det er også jobben deres. De kan sikkert bli enda bedre på egen prioritering.

Snakk om enveiskjøring med pasientens ve og vel som innsats

Samtidig er det nesten ikke til å begripe hvorfor ikke alle nye oppgaver fastlegen får, underlegges noen form for overordnet og samlet prioritering før de blir fastlegens ansvar. Snakk om enveiskjøring med pasientens ve og vel som innsats. Som ellers i helsetjenesten har heller ikke fastlegene en Sareptas krukke de kan høste penger, tid og kompetanse fra ved behov.

ALLE trenger fastlegen, har Legeforeningen fastslått. De fleste stiller seg bak slagordet enten de er fastleger, byråkrater eller politikere. Folk flest oppgir i undersøkelse etter undersøkelse at de i det store og hele er godt fornøyd med fastlegen sin. Det synes å være bred politisk enighet om at fastlegeordningen er sentral i befolkningens helsetilbud.

I en politisk debatt om ordningen på allmennlegens våruke denne uken, svarte de fire profilerte helsepolitikerne Kjersti Toppe (S), Ingvild Kjerkol (Ap), Carl-Erik Grimstad (V) og Sveinung Stensland (H) alle klart og tydelig ja på spørsmålet om fastlegeordningen er et gode som bør vernes om og forbedres. De svarte også et rungende ja på spørsmålet om hvorvidt fastlegeordningen er under press og i krise.

Dermed deler de langt på vei den virkelighetsbeskrivelsen Legeforening har gitt over tid: Arbeidspresset er for høyt, oppgavene for mange, finansieringen for dårlig og rekrutteringen kritisk lav. Utfordringene er kjent og godt dokumentert. Med dette som bakteppe er det to sentrale spørsmål som må stilles: Hvordan kunne en så sentral og grunnleggende viktig del av helsetjenesten havne i denne krisen, og hva må gjøres på kort og lang sikt for å få fastlegeordningen på rett kjøl?

Legeforeningen må ta sin del av ansvaret for krisen. Den store hvite flokk burde ha sett dette komme – og det er grunn til å spørre om det ikke burde ha vært varslet tidligere.

HELSEMINISTEREN har det overordnede ansvaret. Det er han smertelig klar over. Og Bent Høie (H) tar grep. Flere tiltak er iverksatt. Helsedirektoratet har levert en rapport om attester til departementet. Fastlegeordningen evalueres, det er blåst liv i det sovende trepartssamarbeidet, flere ALIS-stillinger er etablert, og det er tilført friske midler til rekruttering og kompetanse selv om mange mener det langt fra er nok eller at tempoet er høyt nok.

Kritikerne har vel strengt tatt et poeng. Det haster med strakstiltak. Og det haster med langsiktige løsninger for en ordning de fleste av oss mener skal være en sentral bærebjelke også i fremtidens Helse-Norge.

Et forhold som er overmodent for raske grep, er oppgaveoverføring fra helseforetakene til fastlegene. Her kan Bent Høie gripe inn umiddelbart og bruke sin styringsrett overfor de regionale helseforetakene. Det må etableres robuste systemer for overføring av oppgaver gjennom dialog og samhandling. Det er også på høy tid at det etableres et nasjonalt system for prioritering av oppgaver for fastlegene.

LEGEFORENINGEN offentliggjorde denne uken en utviklingsplan for fastlegeordningen. Den er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det handler om finansiering, om arbeidsbelastning, om kompetanse, og om rekruttering.

For den enkelte av oss handler det til syvende og sist om riktig og kvalitativ god behandling på lavest mulig nivå.

For en ting er sikkert: Alle trenger fastlegen.

Powered by Labrador CMS