Tall redder liv – hvorfor måler vi ikke pasientskader i primærhelsetjenesten?

Pasientsikkerhet er et grunnleggende prinsipp i helsetjenesten, men i dag gjøres det altfor lite for å sikre trygg behandling i primærhelsetjenesten. Dette til tross for at primærhelsetjenesten er selve grunnmuren i helsetilbudet vårt – og at den omfatter fastlegekontor, legevakt, helsestasjoner, hjemmesykepleie og sykehjem. Her møter vi folk i alle livets faser, fra de aller yngste til de aller eldste. Likevel mangler vi oversikt over hvor trygge tjenestene faktisk er.

Pasientene som skal følges opp i primærhelsetjenesten blir stadig mer komplekse. Flere har kroniske sykdommer og sammensatte tilstander som krever avansert medisinsk oppfølging. På sykehjemmene bor det i økende grad multisyke pasienter med omfattende sykdomshistorier og pleiebehov og høy risiko for feilbehandling. Dette øker sannsynligheten for at pasientskader oppstår, samtidig som det forsterker behovet for systematisk læring og forbedring.

Fragmentert statistikk

Det lille av statistikk som finnes er meget fragmentert: noe finnes hos kommunene, noe hos Statsforvalteren, noe hos tilsynsmyndighetene. Det finnes ingen helhetlig nasjonal oversikt over pasientskader i primærhelsetjenesten. Det lille som finnes av nasjonale tall er hos Norsk pasientskadeerstatning, men der får vi kun et glimt av problemet –ved NPE finner man saker der pasienter selv har opplevd svikt og sendt inn klage. Dette gir kun et miniatyr bilde av problemet, men samtidig er det nok til å vise at alvorlige feil skjer – og at behovet for systematisk registrering og læring er stort.

Sammenligner vi med spesialisthelsetjenesten, ser vi et helt annet bilde: Her bygger mye av pasientsikkerhetsarbeidet på systematiske målinger og tallfesting av pasientskader, og man jobber etter forbedringsmetoder som PDSA-sirkelen (Plan–Do–Study–Act) – en anerkjent metode for å teste og implementere forbedringstiltak. I primærhelsetjenesten er dette umulig, fordi vi ikke har tall å jobbe ut fra. Vi mangler det grunnleggende utgangspunktet for å drive systematisk forbedring.

Verktøyet finnes

Erfaringene fra spesialisthelsetjenesten viser hva vi står overfor: GTT-målinger der viser at 10–13 prosent av pasientoppholdene involverer uønskede pasienthendelser. Det er ingen grunn til å tro at disse tallene er lavere i primærhelsetjenesten – tvert imot viser enkelte studier at andelen faktisk kan være enda høyere. Det betyr at omfanget av uønskede hendelser i primærhelsetjenesten kan være enormt, men vi vet det ikke – fordi vi ikke måler.

Vi har allerede verktøy som kan brukes. Global Trigger Tool (GTT) er godt etablert i spesialisthelsetjenesten, og det er lagt ned betydelig arbeid i å tilpasse det til primærhelsetjenesten, men den er ikke tatt i bruk her, muligens av økonomiske hensyn. Det viser at dette er mulig – og nødvendig. Poenget er ikke hvilket verktøy vi bruker. Poenget er at vi måler. Vi trenger systemer som gir oss tall og innsikt, slik at vi kan lære av feil, sette inn riktige tiltak og hindre at de samme feilene skjer igjen og igjen.

Personvern må ikke bli en hindring

Et viktig tema som ofte trekkes frem i diskusjonen om måling, er personvern. Personvern skal være strengt – og det skal det fortsette å være. Men personvern må ikke bli en barriere som hindrer oss i å jobbe for en tryggere primærhelsetjeneste. Det må være mulig å sikre pasientenes rettigheter og samtidig bruke data til læring og forbedring.

Økonomiske hensyn kan ikke være en akseptabel forklaring på at vi ikke har fått på plass nasjonale systemer for å registrere og følge opp pasientskader i primærhelsetjenesten. Hver eneste pasientskade som skjer og kunne vært forebygget, koster både samfunnet og det enkelte menneske enorme ressurser – i tapt helse, redusert livskvalitet, økonomiske tap og økt press på helsetjenestene. Forskning viser at kostnadene ved pasientskader utgjør en betydelig andel av helsesektorens totale utgifter: Ifølge OECD-rapporten The Economics of Patient Safety utgjør pasientskader opptil 15 prosent av helsebudsjettene i mange land, og over halvparten av skadene kan forebygges. Å unngå å måle fordi det «koster for mye» er kortsiktig tenkning som på sikt vil koste samfunnet langt mer. Temaet er for viktig til å overlates til tilfeldigheter eller kommunal dugnadsånd.

Forbedringsarbeid som ikke kan måles, forblir vage ambisjoner. Det er umulig å forbedre noe vi ikke kjenner omfanget av. Uten målinger famler vi i mørket.

Helsemyndighetene må ta ansvar og sørge for et nasjonalt pålagt system som fanger opp uønskede hendelser og pasientskader i primærhelsetjenesten – på tvers av fastlegekontor, helsestasjon, hjemmesykepleie og sykehjem. Bare slik kan vi få noen form for oversikt over problemet og kan gjøre tjenestene tryggere – enten det er hos fastlegen, på helsestasjonen eller på sykehjemmet.

Tall redder liv – men da må vi begynne å måle

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser

1. OECD. The Economics of Patient Safety. OECD Publishing. Les rapporten her.OECD
2. Helsedirektoratet. Pasientskader i Norge 2021 – målt med Global Trigger Tool. Les rapporten her.Itryggehender+3Helsedirektoratet+3Helsedirektoratet+3
3. Institute for Healthcare Improvement. IHI Global Trigger Tool for Measuring Adverse Events.