Familiedrap kan ha smitteeffekt
– Vi kan ikke utelukke at stor publisitet rundt en enkelttragedie kan utløse en tilsvarende neste, sier leder Yngve Ystad i Utvalg for rettspsykiatri.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Den siste tiden har det vært flere familiedrap i Norge. Søndag ble en 35 år gammel mann funnet død sammen med sin seks år gamle sønn på Toten. Politiet mener faren drepte sønnen før han tok livet av seg selv, og mannen skal flere ganger ha vært innlagt for å få psykiatrisk behandling.
I forrige uke ble en 21 år gammel mann siktet for forsettlig drap på sine foreldre på Kyrksæterøra.
Skjulte drapstanker
– Dessverre fins det personer som, for eksempel på psykotisk eller paranoid grunnlag, er bærere av - for andre - skjulte drapstanker rettet mot nærstående, og som til vanlig evner å holde god, eller god nok, kontroll på dem. Vi kan da ikke utelukke at stor publisitet rundt en slik enkelttragedie kan utløse en tilsvarende neste, som uttrykk for at noen har sprengt en grense for dem, sier leder Yngve Ystad i Norsk psykiatrisk forenings Utvalg for rettspsykiatri til Dagens Medisin.
Han uttaler seg på bakgrunn av at han kun kjenner disse drapssakene fra media, men sier det er sannsynlig at slike drap kan utløse tilsvarende handlinger når de omtales.
Kan ikke identifisere alle med risiko
– Dette har vi ikke undersøkelser eller tall på. Men når det gjelder selvmord, vet vi at en omtalt handling kan utløse noe tilsvarende, sier Ystad.
– Noen ganger kan man si at pasienttilfellet har vist så klare tegn at en burde kunne ha identifisert risikoen, men det er ikke mulig å tenke seg at en kan identifisere alle slike risikopasienter, mener han.
Vold i mange varianter
Ystad sier det er svært mye oppmerksomhet mot dette emnet i psykiatrien.
– Vold finnes i mange varianter, som overkontrollert og ufarlig fantasi med tilhørende sterk skamfølelse, men også som udetonert og potensielt svært farlige voldstanker - og heller ikke alltid på psykotisk eller sinnsforvirret grunnlag, påpeker han.
– Det kan i noen tilfeller være både vanskelig å oppdage at en person i behandlingskontakt har slike tanker, og å skille de risikable fra de non-risikable.
Sjekkliste for voldelig adferd
Et av instrumentene som benyttes for å vurdere voldsrisiko, er det såkalte HCR 20-skjemaet; en sjekkliste for risikoer for voldelig adferd.
Forkortelsen HCR står for Historical, Clinical og Risk Management, og skjemaet omfatter sjekkpunkter som brukes ved voldsrisikovurderingen.
– Dette er det beste instrumentet vi har, men det er nok likevel bare et skritt på veien, forteller Ystad.
Historikk
I skjemaet ser man på personens forhistorie; for eksempel om det har vært brukt vold tidligere, eller om det har vært tung rusbelastning.
– Denne delen veier tungt i vurderingen, da historien ikke er noe man kan gjøre noe med, forklarer Ystad.
Videre ser en på pasientens sykelighet, kliniske faktorer tilknyttet nåværende tilstand samt faktorer som er knyttet til fremtidige risikosammenhenger: – For eksempel hvilket opplegg pasienten skal ha når det gjelder bosituasjon, tilsyn, døgnopphold og så videre.
Voldsscreening
Myndighetene har bestemt at en enklere «versjon» av skjemaet skal brukes ved akuttinnleggelser, og det skal fungere som kjapp screening når man antar at voldsrisiko ikke kan utelukkes.
– Dette er et av tiltakene – noe som tross alt er et gode dersom det blir brukt på riktig måte.
Tilfeldigheter
– Selv har jeg møtt dette fenomenet mange ganger og diskutert dette med kolleger, sier Finn Abrahamsen, tidligere politioverbetjent og avdelingssjef ved Voldsavsnittet i Oslo politidistrikt. Han sier at selv om det er påfallende at slike drap kommer tett innpå hverandre innenfor samme periode, mener han det ikke er snakk om at dette skjer som følge av at handlingene er smittsomme.
– En må se på hvilke drap det er og hva som ligger bak. I de siste sakene ser man at gjerningspersonene blir tatt, og dette bør virke avskrekkende. Derfor tror jeg dette beror på tilfeldigheter, sier Abrahamsen til Dagens Medisin.
Kommer igjen
Abrahamsen mener drap i nære relasjoner er noe man vil se stadig mer av.
Han sier dette blant annet skyldes svikt i håndteringen av innvandrere som ikke får den hjelpen de trenger, og for lite fokus mot barne- og ungdomspsykiatrien.