Er et underutviklet HMS-system grunnen til utbrenthet i helsevesenet?

«Maður er manns gaman» står i Håvamål, vikingenes visdomsdikt. Ordtaket er antatt å være et sentiment av latinske uttrykket: «Homo homini lupus», som kan forstås slik: «hva ulv er for andre dyr, er mennesket for et annet menneske». Visdommen som kan trekkes av disse ordtakene er at samtidig som mennesket er til glede for et annet menneske, er ingen farligere for et menneske enn et annet menneske. Dette er noe som trekkes frem i den nye SINTEF rapporten om relasjonelle og emosjonelle krav i arbeidslivet. At arbeid for og med mennesker kan være både givende og meningsfull, men kan også oppleves som krevende og belastende og dermed bidra til arbeidstakere fysiske som psykiske uhelse deriblant utbrenthet. Er da ikke viktig at arbeidsgiver ruster arbeidstakere med ressurser til å møte disse kravene, spesielt i yrker hvor emosjonelle krav anses å være en del av selve arbeidet?

I desember 2023 ble SINTEF rapporten om relasjonelle og emosjonelle krav i arbeidslivet lansert. Rapporten er en del av et forskningsprosjekt som Unio og SINTEF har inngått om emosjonelle krav og belastninger innenfor yrker som jobber for og med mennesker. Emosjonelle krav som følge av mellommenneskelig samhandling og interaksjon en integrert og naturlig del av arbeidet, men yrker innenfor helse- og velferd og utdanning har høyere andel av emosjonelle krav enn gjennomsnittet. Emosjonelle eller følelsesmessige krav blir beskrevet som de aspektene ved jobben som krever vedvarende følelsesmessig innsats på grunn av samspill og kontakt med andre mennesker. 

Emosjonelle krav

Høye emosjonelle krav oppleves særlig i yrker der ansatte skal vise empati og engasjere seg følelsesmessig med andre mennesker de kommer i kontakt med i jobbsammenheng, en naturlig og iboende egenskap i omsorgsyrker og kan ikke nødvendigvis fjernes. Arbeid i helsevesenet kan anses å være av slik karakter hvor omsorg og empati er av verdi. Møter mellom helsepersonell og pasienter, altså møte mellom mennesker framfor to roller, er ofte preget av den andres smerte og lidelse. Naturligvis vil det skape reaksjoner hos begge parter. Det å være et menneske er noe du ikke kan velge bort, selv om du kanskje gjerne vil, for ikke å kjenne på de følelsene som kan oppstå i deg i møte med den andre. 

Hvis du tror å være profesjonell innebærer å ikke føle eller bli berørt, så har du tatt feil. Menneskets grunnvilkår i form av avhengighet, sårbarhet, dødelighet, eksistensiell ensomhet og relasjonenes skjørhet et alltid til stede, vevd inn i vår tilværelse. Å være i stand til å erkjenne disse framfor å undertrykke er til fordel for egen helse. Å være profesjonell er å være i stand til å observere og romme ubehaget uten å reagere på det som oppstår i en selv i møte med den andres smerte og lidelse. Å evne å håndtere, ikke undertrykke, men være til stede med egne og andres følelser, og kunne skjelne der imellom er grunnleggende for en god profesjonsutøvelse og anses som en ressurs i arbeid med mennesker. Profesjonell empati innebærer mer emosjonelle krav en hverdagsempati og kommer derfor også med mer byrde. Litt som lek med ild. Du kan skade deg hvis du ikke vet hva du driver med, men en brannmann, som jobber med ild må kjenne til ildens egenskaper. Han må ha verktøyene som trengs samt opplæring i å bruke dem for ikke å skade seg. Måtte ikke det samme være relevant for de som har emosjonelle krav, «ilden», som en del av arbeidet? At arbeidstakere skal få kunnskap og verktøy til å håndtere «ilden» for ikke å bli «utbrent»?

Trene til å tåle mer?

Hittil har det vært bred vitenskapelig konsensus på arbeidsmiljøområdet om at primærforebyggende aktivitet, som fokus på arbeidsmengde og rolleklarhet, har hatt best effekt for å skape gode arbeidsmiljøer. Å «trene seg til å tåle mer», for å sette det veldig på spissen, har vært feil vei å gå. At poenget med forebyggende arbeidsmiljøarbeid er å fokusere på å forebygge risikofaktorer som har med arbeidet å gjøre, og helst før de inntreffer, snarere enn å «reparere» i etterkant. I Arbeidsmiljølovens første paragraf står det: «Lovens formål er: a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet». Å fremme helse er ikke det samme som å forebygge.

Helsefremming handler om prosessen som setter folk i stand til å øke kontrollen over, og forbedre egen helse. For å fremme egen arbeidshelse hvor emosjonelle krav er en del av arbeidet kreves det derfor at vedkommende har kunnskap om og praksis i å møte disse kravene. Kan det være at HMS-systemet, som faktisk står for helse, miljø og sikkerhet bygger på en utdatert tankegang som ikke er i tråd med arbeidsmiljøloven? At tiden er inne for at helsepersonell får mer kunnskap om hva det betyr å være menneske med alt det innebærer i rollen som yrkesutøver. Er ikke tiden inne for å gjenskape et HMS-system, som fokuserer på helsefremming og dermed kan gi helsepersonell de verktøyene som trengs for å stå i arbeidet som potensielt er både givende og meningsfylt, om det så betyr «å trene for og tåle mer»?

Ingen oppgitte interessekonflikter.