En skuffende rapport om fastlegeordningen

Våre forslag kan iverksettes relativt raskt – og ha stor betydning både for pasientene våre og for oss

FLERE ENN 200.000 mennesker i Norge står uten fastlege, og mange kommuner sliter med å få besatt fastlegestillinger. Unge leger har vært skeptiske til å gå inn i ordningen blant annet på grunn av stor arbeidsbelastning og krav om næringsdrift. Eldre fastleger har sluttet som en følge av for mange oppgaver – spesielt etter innføring av samhandlingsreformen i 2012 – og lange arbeidsdager.

Regjeringen satte ned et utvalg høsten 2022 for å komme med forslag til løsninger på «fastlegekrisen». Da det ble kjent hvilken sammensetning utvalget hadde, med bare en brukerrepresentant og kun to fastleger, var vi ikke særlig optimistiske til hva rapporten skulle inneholde, men vi håpet at vi ville bli positivt overrasket. 

Dette skjedde dessverre ikke. 376 sider senere forstår vi ikke hvordan man kunne komme frem til en del av de forslagene som presenteres.

BEGRENSNINGENE. Alt er imidlertid ikke like svart. Vi er enige med utvalget i at det å skrive attester i forbindelse med skolefravær, med fordel kan overlates til andre. Videre er vi enige i at det bør innføres en betydelig økning av egenmeldingsperioden ved korttidssykefravær. 

Dette er imidlertid ikke det som er mest belastende i vår arbeidshverdag. 

En stor del av pasientene som oppsøker oss, sliter med psykiske plager. Våre muligheter til å hjelpe dem, er svært begrensede. Vi forsøker å finne psykologer eller psykiatere som vi kan henvise dem til, men det er ofte veldig vanskelig. I mange kommuner finnes det tilbud til mennesker med psykiske plager, men de har også begrenset kapasitet. Distriktspsykiatriske sentre (DPS) avviser ofte våre henvisninger. Begrunnelsen er gjerne at det forventes at dette skal kunne løses i primærhelsetjenesten. Ofte fører det til at vi klager til DPS på avslaget, og dersom ikke klagen fører frem, til Statsforvalteren (Fylkeslegen). Alt dette tar tid, og i mellomtiden lider pasientene under mangel på hjelp.

KOMPETANSEN. En annen gruppe hvor vi kommer til kort, er mennesker med sammensatte problemer. I mange tilfeller handler det om sosiale problemer som trang økonomi, dårlige boforhold og arbeidsledighet. Her forsøker vi igjen å hjelpe pasientene videre til kommunale tilbud eller Nav sosial, men ofte mangler også disse den helhetlige kompetansen som er nødvendig.

Vår utdanning handler om utredning, forebygging og behandling av sykdom. Vårt tilbud til pasienter i denne gruppen vil derfor ofte bare bestå i å lytte og å forsøke å gi innspill til hvor man kan henvende seg,

TVERRFAGLIGHETEN. Utvalget har kommet med flere forslag. Et viktig element er at det skal jobbes tverrfaglig ved fastlegekontorene, og at sykepleiere skal jobbe hos fastlegene og avlaste oss.

Sykepleierforbundets leder har gjentatte ganger uttalt at det mangler nærmere 7000 sykepleiere i Norge. Det er 5000 fastleger i landet. Hvis det for eksempel skal ansettes én sykepleier per fastlege, lurer vi på hvor disse sykepleierne skal tas ifra. Utvalget har kommet med forslag om blant annet kombinerte stillinger med sykehjem og fastlegepraksis, men uansett kommer det til å gå ut over andre tilbud. Man kan si at mange sykepleiere som i dag jobber på andre felt, skulle ønske å starte i yrket igjen dersom en slik løsning skulle komme, men det er i beste fall spekulasjoner. Sykepleiere har mye av det samme fokus i sin utdanning som oss leger. De pasientene vi sliter mest med å hjelpe og som har store og komplekse plager, trenger imidlertid oppfølging og bistand fra mennesker med annen kompetanse.

Et annet problem er det rent praktiske. I dag har de fleste fastleger ikke mer plass enn det som trengs til den daglige driften. Dersom sykepleiere skulle begynne å jobbe hos oss, er det rett og slett ikke tilstrekkelig kontorplass. Mange fastleger har lange leiekontrakter eller eier lokalene de jobber i. Hvis kommunene skulle være i stand til å finne nye og større lokaler og flytte fastlegene inn i dem, hvem skal da betale de eksisterende leieutgiftene eller kjøpe lokalene?

TRYGGHETEN. Det er en tradisjon i Norge at man vil forsøke det som ikke har fungert i Sverige. I Sverige har man store enheter – vårdcentraler – hvor det jobber både sykepleiere og leger. Vi er kjent med at vårdcentralene er upopulære i vårt naboland. Ved vårdcentralene i Sverige har man ingen fast lege man går til. Utvalget omtaler dette, og uttaler at en viktig forskjell vil være at man i Norge vil beholde ordningen med fastlege selv om enhetene blir større. Man foreslår videre at det opprettes fastlegeselskaper som kan drive de store sentrene. Sentrene skal kunne eies av fastleger, men også av andre. Slik vi ser det, kan disse sentrene minne om små sykehus.

Pasientene som kommer til oss, kjenner fastlegen sin, men de kjenner også ofte godt de andre på legekontoret. Dette gir trygghet og en følelse av ikke bare å være «et nummer i rekken». Ofte fanger de andre ansatte ved legekontorene opp forhold og får opplysninger pasientene ikke har gitt til legen.

Vi tror en omlegging til store enheter vil øke av standen mellom pasientene og alle som jobber på legekontoret og vil oppleves som vanskelig, upersonlig og fremmedgjørende.

NOEN LØSNINGER. Dette er våre forslag:

• Betydelig økning av tilbudet til mennesker med psykiske plager.
• Frisklivssentraler som er etablert i mange kommuner, bør kunne brukes til å gi behandling til mennesker med psykiske plager, for eksempel. i grupper.
• Ett sted hvor alle henvisninger som handler om pasienter med psykiske plager kan sendes (vi er gjort kjent med at dette sannsynligvis er på trappene), og at alle som henvises, tas inn til en vurderingssamtale.
• Mange går i behandling hos psykolog eller psykiater i en årrekke. Man må kunne se på om det er nyttig med terapi som krever at behandlingen varer i flere år. Kanskje kan man gå i behandling hos psykolog eller psykiater en periode (noen måneder?) – og at man etter en slik periode kan fortsette i gruppebehandling ved eksempelvis Frisklivssentraler.

KOMMUNALE TEAM! I stedet for at det ved det enkelte legekontor skal jobbes tverrfaglig, foreslår vi at det opprettes tverrfaglige team i kommunene bestående av sosionom, økonomisk veileder, fysioterapeut, ergoterapeut, ruskonsulent, lege, psykiatrisk sykepleier eller psykolog og barnevernspedagog hvor vi kan henvise pasienter med sammensatte plager. Disse teamene med mange ulike fagpersoner vil ha mye større kompetanse enn det som er mulig å få til i en fastlegepraksis -også i større enheter- og kunne gi pasientene den hjelpen de så sårt trenger.

Utvalget foreslår å opprette store enheter, noe vi – som nevnt ovenfor – mener er uheldig, men vi ser behovet for et tettere samarbeid mellom ulike fastlegekontor. Dette kan løses ved at det enkelte legekontor fortsetter der det befinner seg, men at det opprettes grupper bestående av for eksempel tre eller fire legekontor som samarbeider om ferieavvikling, fravær ved sykdom, innkjøp av utstyr, kompetanseheving. Det velges en leder for en slik gruppe som kan koordinere og fordele oppgaver ved eksempelvis sykefravær – og ha direkte kontakt med kommunen.

Vi synes at mange av forslagene bærer preg av at utvalget ikke er godt nok kjent med vår hverdag. Dersom man skulle gjennomføre en del av de tiltakene som utvalget foreslår, ville det kreve store praktiske endringer, høye kostnader – og ta lang tid før de er på plass. Vi mener at våre forslag kan iverksettes relativt raskt, og ha stor betydning både for pasientene våre og for oss.

Ingen oppgitte interessekonflikter