En kopp kaffe – for trivselens skyld?

I LIKHET MED en del andre medisinske fagtidsskrifter pleier også det velrennomerte British Medical Journal (BMJ) å ha et litt lettere nummer før julehøytiden. Mens resten av årets utgaver består av tunge fagartikler ispedd de siste velberettigede bekymringene om det britiske helsevesens usikre fremtid – og helsevesenets fremtid generelt – preges julenummeret av litt lettere lektyre. Som leser skal du bli litt høytidsstemt og kanskje også få et lite håp, midt oppi all elendigheten. Det betyr likevel ikke at det ikke kan være litt brodd eller en dypere bunn.

I den siste utgaven før jul var artikkelen «Taking the biscuit; defining execessive quantities of free refreshments in a health care library» (Tabner A et al. BMJ 2022; 379) definitivt et høydepunkt.

EFFEKTIVT MOT STRESS? Utgangspunktet er at tilgang på gratis varm drikke og kjeks ser ut til å være et godt tiltak for overarbeidet og stresset helsepersonell. Imidlertid, kanskje også økonomisk betinget, hender det at det settes opp skilt på de stedene der dette deles ut – med anmodning om ikke åx «overdrive» inntaket. Forfatterne spurte derfor betimelig om hvor mye som egentlig var for mye?

Artikkelen var delvis et resultat av en spørreundersøkelse blant et utvalg kolleger, men også gjennomført som en refleksjon over hva det egentlig betyr å kunne få en kopp varm drikke og noe å bite i, når det røyner på. Kollegenes respons ble gjengitt, og spente fra «det blir aldri for mye» til at «ingen skal tvinge i meg det skvipet». Men langt de fleste mente at det var et viktig og godt tiltak, uavhengig av kvalitet på kaffe, te og kjeks. Varm drikke og kjeksen i magen gjorde at de lettere møtte resten av dagens viderverdigheter.

Dette har jo ikke bare relevans for helsetjeneste og helsepersonell, men egentlig all virksomhet. En bekjent av meg, som jobber i universitetssektoren, utbrøt da hun fikk høre om artikkelens konklusjon: «Dette går jo rett inn i budsjettdiskusjonen hos oss nå».

SVART BUDSJETTKUTT. For det er slik at når tallene blir røde, da letes det etter alle ting som kan få dem svarte igjen. Eller i hvert fall litt mindre røde. Og da er det fristende å ta de postene som det ser ut til å bli minst oppstyr om, og som ikke anses som å være så smertefulle. Sånn som gratis kaffe og te i arbeidstiden – eller å kutte i lunsjpausen eller kantinas åpningstider. Under mantraet: «De kan da vel kjøpe kaffen sin selv» –eller «Det må da være mulig å avvikle lunsjen innenfor et kortere tidsrom».

Og ja, det å ta vekk kaffekanner på møterommet synes mindre dramatisk enn å holde stillinger ledige eller øke pasientkøer for eksempel. Kanskje preges det også av at noen arbeidsgivere gjennomgående tenker at ansvaret for at arbeidstaker skal ha det hyggelig på jobb – her ved å varme seg på en kopp kaffe i en bygning som er i strømsparemodus – er arbeidstakers ansvar. Stort sett alene. Mon det.

FRYNSER – OG FELLESSKAP. I et offentlig, norsk helsevesen, som i flere fag sliter ikke bare med rekruttering, men også med å holde på kompetansen, er det faktisk viktig å ivareta arbeidstakerne. Det må legges til rette for trivsel. Det kan være slitsomt, frustrerende og ensomt til tider i alle jobber. Men innimellom må det også være hyggelig – og bidra til en følelse av fellesskap. Er det ikke det, velger man seg et annet sted, eller blir en som absolutt ikke gjør mer enn man må, en såkalt «silent quitter». Dette fremmer verken rekruttering eller holder på kompetansen.

Alle som jobber i offentlig sektor er klar over, og har innsikt i, at «frynsegodene» er tilnærmet ikke-eksisterende, noe som også har vært akseptert fordi det er andre goder med å være offentlig ansatt, som mer trygghet i forhold til stilling og pensjon. Men er det å få varm drikke på jobben gratis egentlig et frynsegode? Et velferdsgode? Kanskje er det noe helt annet?

MENTAL OPPKVIKKER. Artikkelen i BMJ peker nemlig på følgende: «Office workers have previously identified free hot drinks as a more important workplace benefit than free support for mental health, and free coffee is associated with improved morale and productivity».

Dette tyder på at det å sammen kunne drikke en kopp kaffe eller te fra en kanne, en liten rask pause på et vaktrom, anses som viktig for den mentale helsen. En liten debrif før man springer videre.

Hvor mange ganger har jeg ikke selv opplevd at viktige spørsmål eller vonde opplevelser plutselig kommer opp i en spontan kaffepause? Ting som aldri nevnes på et hastig morgenmøte eller på en travel visitt, men som like fullt er der.

PRODUKTIVITETEN. Det med produktiviteten er også et godt poeng. Som en klok avdelingssykepleier sa til meg: «Selvfølgelig er det kaffe og te til de som jobber her. Hvis de må bruke arbeidstiden til å kjøpe kaffe, ja, da går det utover både pasientene og driften».

Min påstand er derfor – med god støtte fra budskapet i BMJ artikkelen – er at utgifter til fri tilgang til kaffe og te for ansatte ikke skal rubriseres under «velferdsgode» i et budsjettdokument. Heller under «produksjonsstøtte» eller «driftsforsterkende tiltak».

I tillegg må tiltaket anses som «nærværsfremmende» i forhold til sykmelding og utbrenthet. Kanskje kan det også gå inn under rubrikken «rekrutteringsfremmende/kompetansebindende tiltak»? Da blir det ikke så lett å la det falle når budsjettøksen heves.

En kopp kaffe er ikke bare en kopp kaffe, nemlig.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven