Verdens mest godtroende sykmeldingsordning?

Lars E. Gleditsch, spesialist i samfunnsmedisin, allmennmedisin og barnesykdommer
DET ER EN trist øvelse, år etter år, å være vitne til den samme ørkesløse diskusjonen om vår sykmeldingsordning - ført av statistikere, politikere og fagfolk som ikke har sittet i sykmeldende posisjon på tiår, mens legene som kjenner materien til margen, ikke blir spurt.
Derfor noen synspunkter fundert på 35 års grasrotkontakt: Hvorfor er selvstendige næringsdrivende sykmeldt langt sjeldnere enn arbeidstakere? Har de en meget bedre helse, eller har de andre grunner? Det har de - blant annet svir det litt på pungen.
Det må koste noe
Legene kan dessverre ikke, på noen fullgod måte, gradere pasientenes ryggvondt, deres depresjon eller manglende motivasjon. Selv ikke all verdens spesialister, mengder av kontrollører, møter for å motivere arbeidsgivere - eller andre NAV-tiltak - kan løse dette tilfredsstillende.
Det eneste som kan skape balanse i vurderingen, er å la det koste noe å være borte fra arbeidet. Vi må da selv vurdere hva som totalt sett «lønner seg». Det må foreligge et insitament. Med ett hundre prosent uttelling for fravær - og med sparte transportkostnader - blir det en ubalanse i vurderingen.
Jeg har mange ganger spurt pasienter om de med sine (kanskje mindre) plager ville ha holdt seg hjemme om de var selvstendig. Svaret er ofte et undringens blikk - ledsaget av «det er jo en helt annen sak». Det er det selvfølgelig ikke.
Urimelige forventninger
Folks, og særlig den yngre gardes, forventninger til Folketrygden, grenser til det urimelige.  Unge mennesker ber om sykmelding før ferien fordi de er «slitne», og slik at de kan få ferien «til gode» til høsten. Man skal jo være uthvilt når ferien begynner slik at man har fullt utbytte av denne, må vite.
Det skal ikke underslås at tøffe ledere til tider er årsaken til syke arbeidstakere. Vi har alle opplevd dette. Men lovverket ser ut til å generalisere. Når arbeidsgiver pålegger mer og mer utgifter ved fravær, kan det se ut til at noen mener de også har   skylden for  influensa, kreft , brokk - og at de  ansatte har syke barn. Hva kan ellers være grunnen til at arbeidsgiver straffes økonomisk for å ansette folk med dårlig helse? De burde jo premieres. Eller i alle fall holdes skadesløse i en tid der vi ser på sykdom som fellesskapets ansvar. Det ville samtidig senke terskelen for å ansette folk med dårlig helse.
Spørsmålet er om det ikke skal være en grense for mye arbeidsplassen skal fungere som et forlenget trygde- og sosialkontor.
En raus ordning
Omsorgspenger ved barns sykdom er ett eksempel. Omsorgs-penger gis for ti dager per kalenderår. Dette øker med antallet barn, om barna er kronisk syke, og om forsørger er alene. Med tre barn (10,10,17 år), hvorav en er ofte syk, kan en medregnet eneforsørgers egenmeldinger (maks 2x4 dager) komme opp i 62 dagers fravær, hvorav arbeidsgiveren skal betale for 22 dager. Og hele fraværet kan være udokumentert dersom bolkene ikke overstiger tre dager. I tillegg kommer et ubegrenset antall legemeldte sykefravær der arbeidsgiverperioden er på 16 dager.
Dette er en raus ordning. Når man vet at tersklene for å holde barn hjemme fra barnehagen praktiseres meget lave - nå holder en barna hjemme for en mild øyekatarr fordi «barnehaven har sagt det» - så er det ikke å undres over at arbeidsgivere ikke står i kø for å gi denne svake gruppen en sjanse. Det gir lav motivasjon, og det kan faktisk være direkte økonomisk uforsvarlig for småbedrifter å innlate seg på dette.
Så har vi de «snille» legene som ikke følger fellesskapets retningslinjer, men sykmelder over en lav sko. Alle vet hvem de er, men ingen gjør noe med det.  Pasienter som friskmeldes (mot en «viss motstand») av den fastlegen de en gang har valgt seg, sykmeldes så av en annen lege dagen etter - uten at NAV reagerer.
Når NAV gjøres oppmerksom på dette bruddet på fastlegeintensjonen, svarer en at «det ikke finnes noe system» som fanger opp at fastlegen friskmelder tirsdag og annen lege sykmelder onsdag. Men er det noen som har oversikt for hvem som er pasientens fastlege, så er det NAV.
Dette er for slapt - shoppingen kan fortsette.

Virkelighetsfjern ordning
Alle gode intensjoner til tross: At tilrettelegging av arbeidet skal redusere fraværet betydelig, lyder vakkert, men fungerer ikke i praksis. En meniskoperert kontorassstent som tilbys omplassering til sentralbord, godtas sykmeldt i syv uker - selv om arbeidsgiveren tilbyr kjøring til og fra arbeidet.
Pasienten har selv intet insitament for å komme i arbeid.
Sykmeldingsordningen er full av velmenthet, men er virkelighetsfjern. Man trenger  ikke å være klarsynt for å spå at utgiftene bare vil øke og arbeidsmoralen vil synke  fremover med dagens regler. Alle i vår velferdsstat har råd til å være borte fra  arbeidet  uten lønn noen dager i året.
I dette innlegget diskuterer jeg kun rettighetene til arbeidstakere med fast lønn. Det må kunne forventes at vi selv kalkulerer med litt reserver og ikke overlater all risiko til Staten.
En bedre resept
Resepten for en sunnere sykmeldingsordning blir derfor:
Det må innføres karenstid i noen dager - deretter for eksempel 70 prosent de neste ukene.
Rådgivende lege må raskt på banen dersom arbeidsgiveren, NAV eller legen ber om det.
Reglene, eller i alle fall tersklene for fravær ved barns sykdom, må revurderes.
Sykmelding av annen lege enn den fastlegen som pasienten selv har valgt seg, godkjennes ikke. Unntak er kortere sykmelding fra legevakt eller sykehus.
Arbeidsgiverandelen reduseres - ikke økes.
I likhet med noen andre europeiske land forbeholdes tre prosent av offentlige arbeidsplasser de yrkesvalghemmede.
Bedømt fra 1. parkett er det heller tvilsomt om vi har verdens beste sykmeldingsordning. Men vi har helt sikkert verdens mest godtroende.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/10