Velferdsteknologi fordrer standardisering

Eldrebølgen stiller oss overfor et veivalg. Skal vi styrke kapasiteten i helsevesenet, eller skal vi overlate flere oppgaver til tjenestebrukerne?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Inge Krogstad, Ph.D., CoE Healthcare, SAS Institute Nordic
I 2030 VIL vi ha én million pensjonister i Norge. En tredel av dem vil da være over 80 år. Dette er en fantastisk utvikling som bekrefter kvalitet og fremskritt innen både helsefag og medisin. Samtidig fører dette til en rekke utfordringer tilknyttet kapasitet.
I dag vet vi at vi trenger en betydelig styrking av kapasiteten i helse- og omsorgssektoren. For å dekke det totale behovet frem mot 2030, er det estimert at vi trenger ytterligere 41.000 årsverk.
Vi kan imidlertid også løse kapasitetsutfordringen på en annen måte.
UT AV UFØRET. Enkelt sagt kan vi si at det finnes to veier ut av uføret. Vi kan som nevnt øke kapasiteten i helsevesenet gjennom oppskalering av utdanning, rekrutteringsinsentiver og omfordeling innen tjenesteområdene. Eller vi kan skyve mer av oppgavene over på brukerne, slik at de får en rolle i egne omsorgs- og pleieoppgaver.
Det siste alternativet fremstår nok fortsatt som tvilsomt for mange, og for bare noen få år siden ville det ha vært utenkelig. Men de siste årene har man klart å skape et mulighetsrom gjennom en rivende utvikling innenfor velferdsteknologi.
SAMHANDLING. Velferdsteknologi handler om å forbedre tilværelsen for de eldre, og samtidig redusere totalutgiftene for samfunnet. Trygghetsalarm, komfyrvakt og bevegelsesalarmer er lett gjenkjennbare eksempler på velferdsteknologi som anvendes i dag.
Velferdsteknologi gir imidlertid ingen verdi dersom den plasseres i et vakuum. De viktigste suksesskriteriene er knyttet til hvordan vi klarer å integrere slike løsninger mot de andre systemene innen helse- og omsorg - og dermed forbedre arbeidsprosessene. På internasjonale helsekonferanser har britene fått mest taletid på dette området. Deres utprøvinger av Telecare - systemer som overvåker aktivitetsendringer - og Telehealth - systemer som løpende måler vitale indikatorer hos utvalgte pasientgrupper - har gitt resultater som viser at de i stor grad har lyktes.
Utgiftene er redusert, og pasientene kan i større grad enn tidligere bo hjemme.
STANDARDISERING. Det viktigste vi kan gjøre nå, er å styrke fokuset på standardisering når vi jobber med produktinnovasjon innenfor velferdsteknologi. Her spiller myndighetene en avgjørende rolle. En større satsing på standardisering kan være en viktig katalysator for kostnadseffektiv innovasjon - og samtidig bidra til å belyse mulighetsrommet for leverandørindustrien.
Leverandører av velferdsteknologi er ivrige etter å komme i gang - og opplever nok i enkelte sammenhenger det offentlige som bremsekloss.
KLAR TIL START. Vi har med andre ord et leverandørapparat som ligger klar i startgropen - og et helse- og omsorgsvesen som fomler med startpistolen. For at dette ikke skal skape suboptimale løsninger - med enorme datamengder og systemer som ikke snakker sammen - må myndighetene forsere standardiseringsarbeidet.
Det skal sies at vi er i den heldige situasjonen at mye av standardiseringsfundamentet allerede er på plass. Nå handler det mye om å sette dette i system, og innføre det på en smart måte - med klare insentiver for at leverandørsiden skal ønske å bidra.
FORBEDRING. Det handler mye om å få ut informasjon til aktørene. Et eksempel på hvordan dette er gjort i Sverige, er brosjyren Medicinska informationssystem fra Läkemedelsverket. Her får aktørene i markedet relevant informasjon om aktuelle ISO- og CEN standarder. Det vil føre for langt å beskrive standardiseringsplattform for velferdsteknologi i Norge, men vår egen standardiseringsorganisasjon Standard Norge vil innfor dette området være den naturlige katalysatoren for å akselerere prosessene.
Dette handler ikke primært om teknologiutvikling, men hvordan utprøvd, fornuftig og sikker bruk av velferdsteknologi kan forbedre tilværelsen for de eldre - og samtidig redusere totalutgiftene for samfunnet.
Oppgitte interessekonflikter:
Artikkelforfatteren er ansatt i SAS Institute, som er verdens største privateide IT-selskap og en ledende leverandør av Business Intelligence og Analytics-løsninger. SAS Institute leverer blant annet analyseløsninger til spesialisthelsetjenesten.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2014

Powered by Labrador CMS