ADHD, pubertet og usynlige grupper: Et varsko mot forenkling
Vi må være villige til å se de usynlige – både de som får for mye oppmerksomhet og de som får for lite.
Annonse kun for helsepersonell
ADHD-debatten i Norge er ofte preget av sterke fronter: På den ene siden ropes det varsko om overdiagnostisering og sykeliggjøring av normal atferd, på den andre siden understrekes de reelle behandlingsbehovene hos dem som sliter med alvorlige funksjonsvansker. Midt i denne polariseringen minner en ny artikkel i Clinical Psychology Review oss om noe vesentlig: Vi vet fortsatt for lite – særlig om jenter og ungdom med kjønnsvariasjon.
Hva artikkelen viser
Friedel og kolleger (2025) har gjennomgått 89 kvantitative studier om samspillet mellom pubertet og ADHD. Et av hovedfunnene er at forskningen hittil i stor grad har vært basert på utvalg dominert av gutter, og i mindre grad har sett på hvordan ADHD utvikler seg hos jenter. Puberteten kan påvirke symptomuttrykket ulikt avhengig av kjønn, men disse nyansene er dårlig dokumentert.
Vi trenger en forpliktelse til å inkludere jenter og kjønnsvarierte ungdommer i forskningen.
I tillegg påpeker forfatterne et nærmest fullstendig fravær av forskning som inkluderer ungdom med kjønnsinkongruens. Dette er spesielt uheldig fordi kjønnsidentitet og kroppslige pubertetsendringer i seg selv kan være psykososialt belastende, noe som potensielt påvirker både ADHD-symptomer og psykisk helse generelt.
Annonse kun for helsepersonell
Blindsoner – konsekvenser for klinisk praksis
Denne forskningsskjevheten har reelle kliniske konsekvenser. Jenter med ADHD har ofte en annen symptomprofil enn gutter – mindre hyperaktivitet, mer uoppmerksomhet, mer indre uro – og de kan lettere «gå under radaren» i diagnostiske vurderinger. På samme måte risikerer ungdom med kjønnsvariasjon å bli feildiagnostisert eller feilvurdert fordi vi mangler kunnskap om hvordan ADHD uttrykkes i denne gruppen.
Når vi ikke tar høyde for disse variasjonene, kan både over- og underdiagnostisering oppstå – paradoksalt nok på samme tid.
Polariseringen skjuler kompleksiteten
Artikkelen til Friedel et al. fremstår derfor som en påminnelse om at ADHD ikke er én enkel størrelse. Diagnosen rommer stor variasjon, både biologisk, utviklingsmessig og sosialt. Når offentligheten diskuterer ADHD som enten «ekte sykdom» eller «motediagnose», reduseres denne kompleksiteten på en måte som verken hjelper pasientene eller styrker fagfeltet.
Vi trenger derfor mer enn noen gang en ydmyk tilnærming: – En vilje til å erkjenne usikkerhet i diagnostikk. – En åpenhet for at symptombildet kan endre seg gjennom utviklingsfaser som puberteten. – En forpliktelse til å inkludere jenter og kjønnsvarierte ungdommer i forskningen, slik at vi bygger et kunnskapsgrunnlag som speiler virkeligheten bedre.
I stedet for å la ADHD-debatten fortsette å herdes i polarisering, bør vi bruke anledningen til å fremme en mer nyansert og kunnskapsbasert samtale. Vi må være villige til å se de usynlige – både de som får for mye oppmerksomhet og de som får for lite.
Interessekonflikter: Amir David Arden er fagansvarlig ved Bak slottet psykiatrisenter. Senteret tilbyr tilbyr ADHD-utredning som tillegg til generell psykisk helseutredning i privat regi, og han fungerer både som behandler og fagansvarlig der.
Annonse kun for helsepersonell
