Unødvendige restriksjoner for eldre helsearbeidere

Jan A. Pahle, tidligere avdelingsoverlege
Egill Hansen, tidligere seksjonsoverlege
DA DET i disse tider endelig har kommet noe fokus på seniorsaken, tillater undertegnede seg å be om spalteplass for en sak som har vært lite kjent både i allmennheten og blant legene - etter at Stortinget i 1980 vedtok en uforståelig bestemmelse for eldre helsearbeidere i loven om helsepersonell.
Et yrkesforbud
Lovbestemmelsen, som i virkeligheten er et «Berufsverbot», innebærer tap av autorisasjon for 27 grupper av helsearbeidere som har passert en viss arbitrært fastsatt aldersgrense på 75 år. For legers vedkommende kan man søke om fortsatt forlenget lisens, men en slik forlengelse er betinget av at man har en klinisk (pasientrettet) virksomhet av et fast, ikke ubetydelig omfang.
Vi kjenner ikke til kravene for fortsatt lisens for andre helsearbeidere, som sykepleiere, fysioterapeuter, bioingeniører, ortopediingeniører, sosionomer og andre omsorgsarbeidere, radiografer og sekretærer.
Sjelden bestemmelse
For legenes vedkommende førte dette til at Norge kom i klasse med Luxemburg, og i det siste delvis med Danmark, som de eneste land i verden med en slik bestemmelse.
Samtidig har levealderen steget hos befolkningen, merkelig nok også hos alt helsepersonell, inklusive leger. Svært mange av oss er fysisk og psykisk friske, men mister altså retten til å skrive ut resepter, rekvirere røntgen fotos, henvise til spesialister og skrive sykmeldinger - hvis vi ikke kan dokumentere en betydelig grad av «full klinisk virksomhet».  Man kan jo i den forbindelse spørre: Hva med de mange yngre leger som ikke har praksis, men sitter i offentlige kontorer og stort sett bare steller med papir?
Erfaring og kompetanse
Vi mener at vi fortsatt utgjør en helsemessig ressurs det bør være bruk for - selv om timetallet må være mindre enn før. Ikke bare må det være mulig å kunne hjelpe familie og gamle venner med nødvendige resepter og henvisninger. Men i tillegg kommer den store erfaringen og kompetansen mange av oss eldre leger sitter inne med, og som kan omfatte rådgiving til yngre kolleger, kortvarige vikariater og undervisning av helsepersonell.
Mange av oss har fortsatt blitt brukt av inn- og utenlandske kolleger som rådgivere og som referee for utenlandske fagtidsskrifter i vår egen spisskompetanse. Våre utenlandske kolleger nekter å tro at vi på grunn av en arbitrær aldersgrense har blitt fratatt både vår autorisasjon og lisens. Vi følger stort sett med i innen- og utenlandske fagtidsskrifter, deltar høyt opp i årene i nasjonale og internasjonale legekongresser, og har vært invitert som foredragsholdere på mange slike møter.
Loven setter oss i en verre situasjon enn den kvakksalverne hadde tidligere.
Aldersdiskriminering
Det er egentlig vågalt av myndighetene å koble ut en hel yrkesgruppe med utgangspunkt i en slik arbitrær aldersgrense på 75 år, når man vet at samfunnet har stor bruk for vår kompetanse og lange erfaring.
Selv om vi i dag har over tyve tusen leger under 67 år i landet, er det mange steder ledige distrikter og stor mangel på kvalifisert legehjelp. Dette er et faktum selv om man har ansatt over 3300 utenlandske leger i mange av disse stillingene, hvorav 1200 kommer fra våre nordiske naboland og resten fra andre land i verden - således 698 fra land utenfor EU med tilsvarende språkproblemer ute i norske distrikter.
Inn med fornuften?
Norge har ratifisert en internasjonal overenskomst om ikke å diskriminere på grunn av alder. Likevel har det politiske maktapparatet diskriminert visse yrkesgrupper uten blygsel. Selvsagt bør lisens være betinget av en vurdering av eldre leger, men vurderingen bør foretas av en legegruppe - ikke av et politisk oppnevnt autorisasjonskontor uten legepersonell til stede.
Er tiden inne for å få mer fornuftige og liberale regler også i vårt land?
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/09