Unødvendige henvisninger til spesialisthelsetjenesten?

Riksrevisjonen bør kontrollere at offentlige myndigheter følger opp Stortinget beslutninger slik at alle får lik tilgang på nødvendige helsetjenester.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Dag Brekke, overlege phd. og spesialist i samfunns- og arbeidsmedisin, Molde

I DAGENS MEDISIN (6/2018) bekrefter overlegene Lars Nysether og Jon Ivar Søland Riksrevisjonens påpeking av unødvendige henvisninger til spesialisthelsetjenesten.

Overordnet er jeg enig i at mange henvisninger kan vurderes som unødvendige, isolert sett. Som et nasjonalt mål tilstrebes lik tilgang til helsetjenester uavhengig av bosted med videre. Ved praksis for Regionale vurderingsenheter i tre av landets regioner over mange år har jeg sett store geografiske forskjeller i søknadshyppighet, begrunnelse for søknadene og oppgitt behov.

GRUNNLAGET. Å kritisere antall og kvalitet av henvisninger, er en sak, men det bør ses i sammenheng med de mulighetene som fastlegene har i de kommunene der de arbeider. I prinsippet skal vurderingsenhetene si nei til henvisninger av tilstander som bør kunne tas hånd om i kommunehelsetjenesten.

«Pasienten bør ta opp sitt avslag med fastlege, rådmann og kommunepolitikere», blir det hevdet. I prinsippet, ja, men det gir ikke grunnlag for å avslå helsehjelp til en som trenger det nå.

Er det rimelig at pasienten ikke skal få hjelp når det kommunale tilbudet mangler eller ikke har den etterspurte erfaring og kunnskap?

MANGLER. En minimumsbemannet kommunehelsetjeneste gir ikke den faglige støtte og trygghet som mange unge – og utenlandske – leger bør ha.

På rehabiliteringsfeltet er mange kommuner dårlig utbygget. Noen får et vanskeligere rehabiliteringsløp enn de burde ha fått fordi opptrening starter for sent – manglende tilbud eller urimelig lang ventetid – eller at personellet ikke er tilstrekkelig kvalifisert, for eksempel at en allmenn fysioterapeut i en kommune blir valgt fremfor et tilbud på en institusjon.

KONTROLL. Hovedpoenget er at bak mange av de «unødvendige» henvisninger ligger manglende kunnskap og mangel på reelle alternativer i mange kommuner.

Riksrevisjonen bør kontrollere at offentlige myndigheter følger opp de beslutningene som Stortinget har gjort – slik at alle får lik tilgang på nødvendige helsetjenester. Enkeltpasienter skal ikke ha den pådriveroppgaven.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2018

Powered by Labrador CMS