Tverrfaglig utredning av synshemmede bør utvikles, ikke nedlegges

Kronikk: Olav H. Haugen, seksjonsoverlege ved øyeavdelingen på Haukeland universitetssjukehus og professor ved Universitetet i Bergen (UiB)
Erlend Christoffer Sommer Landsend, overlege ved Øyeavdelingen, Oslo universitetssykehus (OUS)
Sigrid Aune Rodez de Benavent, overlege ved Øyeavdelingenpå OUS og ved Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) Sørøst
Reidun Leirvåg, synspedag, Voksenopplæring i Oslo kommune
Rikke Ombustvedt Sletner, synspedagog i Oslo kommune
Sissel Helen Undem, synspedagog, Voksenopplæring i Oslo kommune
Sissel Heimli Øvrebø, synspedagog ved Syns- og Audiopedagogisk Tjeneste i Bergen kommune
Bente Tunestveit, leder ved Syns- og Audiopedagogisk tjeneste i Bergen kommune
Inger Solevåg, synspedagog ved Haug skole og ressurssenter
Christian Haukebø, optiker i Harstad
Terje André Olsen, forbundsleder i Norges Blindeforbund
Marte Jansen Kristoffersen, forelder
Torolf Bjerkem, forelder

SYNSHEMMING HOS barn og unge er heldigvis sjelden, men dramatisk for dem det gjelder. De har ofte komplekse tilleggsvansker med spesielle behov for tilrettelegging, som også strekker seg inn i voksen alder. Synsproblemene deres er ofte svært sammensatte og kan omfatte ulike sider av synssansen, inkludert tolking av synsinntrykk.

Alle forfatterne av denne kronikken er involvert i arbeid med synshemmede barn, unge og voksne, og det var med spenning vi mottok rapporten «Utvikle samarbeidet mellom Statped og helsesektoren» fra Kunnskapsdepartementet.

Bakgrunnen for rapporten var Stortingsmelding nr 6 (2019–2020): «Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO», som nettopp har fokus på barn og unge med omfattende behov for tilrettelegging. I kapittel 6 i stortingsmeldingen understrekes sterkt behovet for tverrfaglig innsats for denne gruppen.

TVERRFAGLIGHET ER NØDVENDIG. I vår del av verden har synshemning hos barn og unge som regel en nevrologisk årsak, ofte en hjerneskade. Utredningen av disse barna hører dermed hjemme i spesialisthelsetjenesten. Samtidig er dette arbeidet en tverrfaglig oppgave der synspedagoger fra Statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped) bidrar både med tanke på utredning av synsfunksjonen og med tilrettelegging i barnehage og skole.

Problemet er at Statped normalt bare samhandler med den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) i kommunene, og ikke med helsevesenet. Dette henger sammen med at tjenestene tilhører to ulike departementer og lovgivninger.

FRUSTRASJON. I mange år har vi som arbeider i dette feltet, kjent på en frustrasjon over mangel på fellesarenaer og tverrfaglighet i arbeidet med barn med kompleks synshemming.

Dette gjelder begge veier: Helsetjenesten har behov for synspedagogisk kompetanse, men det er også stort behov for øye- og nevromedisinsk kunnskap og vurdering inn i det pedagogiske fagmiljøet. Initiativet fra Kunnskapsdepartementet om å utvikle samarbeidet mellom Statped og helsesektoren var derfor svært positivt.

SKUFFENDE NEDLEGGING. Desto mer skuffende var det å lese rapporten. I stedet for å finne nye muligheter og bygge broer over ulikheter i forvaltningsnivåer og lovverk, foreslår rapporten å legge ned den siste rest av tverrfaglig utredning av synshemmede barn og unge som til nå har eksistert. Dette har inntil i dag vært et team lokalisert ved tidligere Huseby kompetansesenter i Oslo, bestående av øyelege, optiker, sykepleier, synspedagoger, tekniker og sekretær.

Med begrunnelse om at dette i dag ikke er et likeverdig, landsdekkende tilbud, og for å avgrense Statpeds virksomhet mot yting av helsetjenester, foreslår arbeidsgruppen å legge ned dette tilbudet om tverrfaglig utredning av synsfunksjonen. I stedet skal barna tilbys flerfaglig utredning lokalt. I klartekst betyr dette at den øyemedisinske utredningen utføres først, og deretter den synspedagogiske vurderingen – uten noen tverrfaglig kommunikasjon.

GYLLEN MULIGHET. Forslaget i rapporten er etter vår mening oppsiktsvekkende og helt i utakt både med en overordnet tenking om både barnas beste og teamarbeid.

I all habilitering er tverrfaglighet en bærebjelke, og teamarbeid blir stadig mer sentralt både innen helse og pedagogikk.

I stedet for å legge ned et viktig tilbud, har Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet nå en gyllen mulighet til å bygge likeverdige og landsdekkende tverrfaglige miljøer for synsfunksjonsutredninger hos barn og unge med sammensatte vansker.

JA TIL VIDEREUTVIKLING! I stedet for å nedlegge, vil vi foreslå å styrke og videreutvikle det tverrfaglige miljøet som allerede er på Huseby i regi av Statped sørøst, samt å opprette et tilsvarende miljø et annet sted i landet. Dette kunne for eksempel lokaliseres til Midt-Norge, som frem til 2013 hadde et synspedagogisk kompetansesenter (Tambartun) på Melhus ved Trondheim. Med dette kunne tverrfaglig synsfunksjonsutredning av komplekse tilstander bli et likeverdig og landsdekkende tilbud.

I tillegg til to sterke nasjonale sentre vil vi dessuten foreslå et desentralisert samarbeid mellom Statped og øyehelsetjenesten i hvert fylke, etter modell fra tidligere Hordaland fylke, nå Vestland. Her har det i mer enn 30 år vært en interkommunal syns- og audiopedagogisk tjeneste, som to–tre ganger i semesteret har møter med spesialisthelsetjenesten – Øyeavdelingen ved Haukeland Universitetssjukehus –for tverrfaglig diskusjon om utredning og tiltak.

TENK PÅ BARNETS BESTE! Synssansen er noe av det mest sentrale i funksjonsutredningen og habiliteringsarbeidet hos barn og unge med komplekse og sjeldne tilstander. De fortjener det beste og mest kompetente tilbudet både når det gjelder helsetilbud og pedagogisk tilrettelegging – i et forpliktende tverrfaglig samarbeid.

Da må de ansvarlige myndigheter la barnets beste være det ledende prinsipp, ikke byråkratisk sektortenking.

Ingen oppgitte interessekonflikter