Taushetsplikten og NAV

DET ER MED stor undring jeg har fulgt med i debatten omkring NAVs innsynsrett i pasientjournaler. Legers taushetsplikt er grunnleggende viktig for utøvelsen av legeyrket. Reglene for taushetsplikten er derfor omfattende. Det betyr at en for eksempel ikke har lov til å si ifra til politiet om en får kjennskap til at en pasient har begått en alvorlig kriminell handling.
Tanken bak loven er enkel: En forbryter skal også kunne oppsøke lege og få nødvendig medisinsk behandling uten å være redd for legen. Hvis legen ikke hadde slik taushetsplikt, ville kanskje personer i behov av viktig behandling avstå fra denne – i redsel for at legen ville gi informasjon til politiet. Det er noen unntak fra regelen, men de er – og skal – være få og svært godt begrunnet. Alt annet vil være en rettsstat uverdig.
Skremmende
I lys av eksisterende lovgivning og praksis opplever jeg det underlig – og litt skremmende – at Arbeids- og velferdsetaten (NAV) og Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) nå mener at legens taushetsplikt skal vike for NAVs ønske om kontroll av legene.
I all ærbødighet vil jeg ikke tro at den alminnelige rettsoppfatning vil sette generell kontroll av leger – en leges potensielle trygdesvindel – på listen over så alvorlig kriminalitet at legers taushetsplikt i utgangspunktet skal kunne fravikes.
Jeg opplever heller ikke at NAV har nødvendig tillit til at etaten kan ivareta en slik innsynsrett på noen god måte. Byråkratiet i NAV synes mer innrettet på å spare penger enn på gi rett hjelp til rett person til rett tid.
Uten medisinsk kompetanse
På den annen side er det forståelig at det offentlige, NAV inklusive, har behov av å kunne utøve en fornuftig kontroll av leger. Det er store beløp en lege forvalter på vegne av det offentlige. Leger kan derfor påføre det offentlige betydelige tap om de misbruker sin stilling.
Løsningen på dette er etter min mening allerede til stede – og hjemlet i eksisterende lovverk. Helsetilsynet er tilsynsmyndighet overfor leger og andre profesjoner i helsetjenesten. Gjennom fylkeslegekontorene har Helsetilsynet allerede et system for å ivareta den kontrollen det offentlige har behov for.
De gangene NAV har mistanke om så alvorlige forhold at journalinnsyn vurderes nødvendig, bør NAV anmode om at fylkeslegen innhenter journalen til vurdering. I slike saker mener jeg at fylkeslegen må være rette vedkommende. Det er en for stor trussel overfor pasientenes rettsvern om «uvedkommende», som NAV-ansatte etter min mening er, skal få innsyn i alle journaldata. Ikke minst fordi trygdefunksjonærer i alminnelighet mangler medisinsk kompetanse. Deres mulighet til å fortolke journalen feil er derfor stor.
En habil tredjepart
Fylkeslegen har så langt jeg har forstått det, både lovhjemmel til slik kontroll og nødvendig medisinsk kompetanse. På den måten kan fylkeslegen bli en habil tredje part som kan ivareta pasientopplysningene på en forsvarlig måte. Fylkeslegen kan vurdere om NAV faktisk har behov for opplysninger fra journalen og samtidig fjerne opplysningene som NAV ikke trenger for å utøve den aktuelle kontrollen. 
Legen slipper derved å mistenkes for å ha gjort noe galt – eller å forsøke å skjule seg bak taushetsplikten når det er av hensyn til pasienten at journalen ikke vil utleveres.  
En slik ordning mener jeg at både legene, pasientene, datatilsynet, NAV og departementene bør kunne akseptere. Helsetilsynets system er laget nettopp for å føre tilsyn med legene og helsetjenesten. Jeg tror at alle kan ha en rimelig trygghet for at saker da blir behandlet med en medisinsk faglig forankring, og ikke i et mer snevert økonomisk «trygdeperspektiv».
Svein R. Kjosavik,
spesialist i allmennmedisin, stipendiat ved Allmennmedisinsk forskningsenhet/seksjon for allmennmedisin i Bergen samt ved Skeiane legesenter, Sandnes

Debatt, Dagens Medisin 27/07