Smittekultur: Så lett – men vanskelig

Kronikk: Ann-Chatrin Leonardsen, anestesisykepleier og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/forsker ved Sykehuset Østfold
Mette Hansen, vernepleier og høyskolelektor ved Høgskolen i Østfold

DETTE FÅR store konsekvenser i tider som nå, hvor hele befolkningens smitteforebyggende opptreden har betydning for utfallet. Mediebildet er fylt opp av saker om koronavirus, nye tilfeller og restriksjoner. I alle fora går diskusjonene: Er det for strengt, for lite strengt, «hysteri», «en nødvendighet»? Sårbare personer eller pårørende har stått frem for å personliggjøre alvorligheten viruset kan innebære for dem med redusert immunforsvar og andre definerte risikogrupper.

Folkehelseinstituttet og andre sprer enkel og konkret informasjon om hvordan den enkelte kan bidra til smitteforebygging. Host i albuen, vask hendene, bruk håndsprit, ikke håndhilse. Enkle tiltak, likevel tydeligvis vanskelige å etterleve. Utfordringen blir enda større når det ikke lenger er tilgang på håndsprit.

SÅ VANSKELIG. Én av artikkelforfatterne, Mette Hansen, gjennomførte den første uken i mars to uformelle ti-minutters observasjoner i vestibylen ved et sykehus. Den ene dagen var det kun to av de observerte som spritet hendene ved inngangen og ved inngangen til kantinen. Den andre dagen gikk hun mer systematisk til verks og skilte mellom ansatte (identifisert med arbeidstøy eller synlig ID-kort) og privatpersoner. Ingen i privattøy, mot to av 13 ansatte, spritet hendene.

6. mars deltok artikkelforfatter Ann-Chatrin Leonardsen på et arrangement med cirka 100 deltakere. Vi håndhilste og klemte, lo litt av at man egentlig skulle la være. På et større arrangement fire dager etter unnlot deltakerne å håndhilse, men uttalte at de syntes det var vanskelig å la være. De fleste hadde på dette tidspunktet fått flyforbud, mens en av foreleserne var «fløyet inn». Denne konferansen skulle vare to i dager. Kvelden første dag fikk vi beskjed om at dag to ble kansellert. Enkelt, men altså vanskelig.

SÅ LETT. Legen Ignaz Semmelweis er kjent for sin innsats med å identifisere smitteveier. Gjennom systematiske observasjoner samt innføring av tiltaket «Desinfeksjon av hender» reduserte han dødeligheten ved egen avdeling fra 12.3 prosent til 1.3 prosent allerede i 1848.

Folkehelseinstituttets informasjon om dråpesmitte sier at «smittestoff kan slynges ut med dråper ved hoste, nysing og tale. Dråpene kan spres opptil cirka én meter fra utgangspunktet. Dråpene kan også lande på gjenstander inntil cirka én meter fra smittekilden og deretter gi opphav til indirekte kontaktsmitte. Dråpesmitte er altså en form for nærkontaktsmitte».

HÅNDSPRIT. I juni 2009 erklærte Verdens Helseorganisasjon (WHO) svineinfluensa – influensavirus A (H1N1) som en pandemi. I Norge er det anslått at cirka 900.000 var syke med dette viruset, og det ble registrert til sammen 29 dødsfall. Senere studier viser at dette viruset kan overleve på døde ting som tastatur, telefon og dørhåndtak, og kan smitte en person etter opptil 2–8 timer på en slik overflate.

Også den gangen var det stort fokus på håndhygiene: Spritautomater ble satt ut i offentlige rom, og de fleste hadde håndsprit tilgjengelig. Hva skjedde i etterkant av dette?

BLIR VI BEDRE? I 2014 gjennomførte Rigmor Johansen og Ann-Chatrin Leonardsen intervjuer med ti medlemmer av operasjonsteamet. Hensikten var å belyse faktorer som påvirker praktisk gjennomføring av smitteforebyggende tiltak under operasjon. Vi avdekket flere forhold som har konsekvenser for hvorvidt man iverksetter smitteforebyggende tiltak: utdanningsbakgrunn, kjennskap til prosedyrer, informasjonsoverføring, i hvilken grad man føler seg forpliktet til å etterleve prosedyrene og ansvarsfordeling. Vi avdekket også at kunnskapen om smitteforebygging var mangelfull, selv blant helsepersonell.

I 2019 sto sykepleierne Heidi Solum Hermansen og Ingri Seip frem på Sykepleien.no med funn fra sin masteroppgave, basert på observasjoner fra et akuttmottak. De fant en rekke brudd på smittevernsrutiner, og at det sto dårlig til med håndhygienen. Håndhygiene ble sjelden utført korrekt eller til riktig tid, og av og til ikke i det hele tatt. Også spesialsykepleierne Marte Johanne Tangeraas Hansen og Elin Bøe Lunde gjennomførte, i egen avdeling, en studie i 2019 som viste at helsepersonell ikke handler i samsvar med retningslinjer og hygieniske prinsipper. De gjennomførte noen intervensjoner, som blant annet et interaktivt undervisningsopplegg samt lommekort, plakater med enkel informasjon om gjeldende prosedyrer og strategisk plasserte påminnende klistermerker. Dette medførte bedring i kunnskapsnivå og selvrapportert etterlevelse av relevante retningslinjer.

DUGNADSINNSATSEN. Hvorfor er det så vanskelig? Alle har hatt tilgang til informasjon om koronaviruset. Det kan synes som om dette handler om i hvilken grad man føler seg forpliktet til å etterleve prosedyrene, samt ansvarsfordeling. Det er lett å legge skylden på politikere som ikke nedla forbud eller stilte tydelige krav på et tidligere tidspunkt. Likevel er dette også et ansvar som ligger hos den enkelte.

Dugnadsinnsatsen er fremhevet som viktig i denne sammenheng, og kommer til syne i stadig større grad. Alle bør føle seg forpliktet til, og kjenne et selvstendig ansvar for å etterleve anbefalingene. Vi håper dette er lærdom som medfører en varig endring i smittekultur også i fremtiden.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 06/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen