Setter faste stillinger på vent

Frode Solberg, sjefadvokat i Legeforeningen
Når Høyesterett nå fastslår at leger i spesialisering er praksisarbeidere, er det nok et spørsmål om tid før faste stillinger kommer på plass.
DET HAR LENGE vært rettslig uklart om det har vært hjemmel for midlertidig ansettelse av leger i spesialisering. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse. Dersom arbeidsgiveren ønsker å ansette en arbeidstaker i midlertid stilling, kreves det hjemmel. En slik hjemmel er praksisarbeid-bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav c.
Konkret gjaldt saken en lege som var ferdig med medisinstudiet i 1985 og hadde gjennomført turnustjenesten i 1987. Etter ulike vikariater, midlertidige ansettelser og forskningsstillinger tok hun en medisinsk doktorgrad i april 2003. I april 2003 ble hun ansatt ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, i en tradisjonell fire-årsstilling.
PARTSHJELP. Da fire år nærmet seg, fremmet hun et krav om fast ansettelse, noe OUS avviste. Hun tok deretter ut stevning. Hun tapte saken i tingrett og lagmannsrett, og anket videre til Høyesterett. Høyesterett tillot at anken ble fremmet. Legeforeningen erklærte partshjelp for legen, noe foreningen også hadde gjort for lagmannsretten.
Når Legeforeningen erklærer partshjelp, betyr det at foreningen trer inn som formell aktør i saken til støtte for legen.
ETABLERT PRAKSIS. Høyesterett behandlet spørsmålet den 8. og 9. oktober i år, og 29. oktober kom avgjørelsen. Kort fortalt innebærer avgjørelsen at dagens ordninger med fire-, fem- og seks-årsstillinger kan videreføres på sykehusene.
Høyesterett la en vid forståelse av praksisarbeid-bestemmelsen til grunn. Dommen bygger særlig på den såkalte «Sykehuset Innlandet»-dommen fra 2009 - som gjaldt en hjelpepleier som tok videre utdanning innenfor psykiatri - og hvor Høyesterett utmeislet hva som ligger i lovens bestemmelse om praksisarbeid.
Det ble videre lagt stor vekt på at det var en «etablert og festnet praksis for midlertidig ansettelse av LIS-leger». 
PROFESJONSANSVAR. Legen og Legeforeningen hadde en rekke anførsler knyttet til hva som karakteriserer arbeidet som lege i spesialisering, for å vise at slikt arbeid ikke faller inn under begrepet «praksisarbeid». Blant annet ble det fremhevet at det dreier seg om leger med lang utdanning, fullverdig autorisasjon og selvstendig profesjonsansvar. Dessuten at spesialiseringen er svært langvarig. Leger er i spesialisering til de er i gjennomsnitt drøye 41 år. Videre ble det anført at arbeidsgivers behov for arbeidskraft er mer fremtredende enn utdanningselementet.
Arbeidsdepartementet konkluderte i 2010 med at arbeid som lege i spesialisering ikke kunne anses å være praksisarbeid. Høyesterett vektla imidlertid ikke disse synspunktene.
LOVGIVERS OPPGAVE. Høyesterett oppsummerte sin vurdering slik: «Vi står imidlertid overfor en ordning som har vært praktisert over lang tid, og hvor lovens ordlyd, forarbeider og rettspraksis gir støtte for at det er adgang til midlertidig ansettelse. Eventuelle endringer er da en lovgiveroppgave. En reformprosess med deltakelse fra tariffpartene er for øvrig også igangsatt.»
Vår øverste domstol peker altså på lovgiver og tariffpartene dersom det skal gjøres endringer i den ordningen som praktiseres i dag.
TRYGGHET. Høyesterett hadde også noen interessante merknader tilknyttet spørsmålet om stillingenes lengde. Dagens ordning er slik at de som har kortest tid igjen til spesialiteten, har fortrinnsrett til fire-, fem- og seks-årsstillingene.
Høyesterett synes å ha akseptert denne regelen, til tross for at den innebærer at legene kan få ansettelse flere år utover det som trengs for å oppnå spesialiteten: «Ordningen bygger med andre ord på at legen regelmessig ansettes for en vesentlig lengre periode enn det som trengs for å oppfylle kravene til tjenestens lengede.»  Og videre: «Jeg tilføyer at det for legene åpenbart gir en trygghet at ansettelsesperiodene er lengre enn det som strengt tatt er nødvendig hvis man utelukkende ser på hvor mye tellende tjenestetid den aktuelle legen mangler».
Høyesterett synes således å ha sanksjonert det systemet som opprinnelig ble etablert med den såkalte «Stillingsstrukturavtalen» fra 1985. Dette var en avtale mellom helsemyndighetene, arbeidsgiversiden på sykehusene og Legeforeningen, og som i stor utstrekning praktiseres i dag til tross for at avtalen som sådan er utløpt.
HVA NÅ? Legeforeningen har over flere år arbeidet politisk for at faste stillinger skal innføres også for leger i spesialisering. Høyesteretts dom innebærer et foreløpig rettslig punktum.
Nåværende helseminister Bent Høie har som stortingspolitiker tatt til orde for at denne legegruppen bør få faste stillinger. Det samme har tidligere helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen, som ga de regionale helseforetakene i oppdrag å utarbeide ordninger som i størst mulig grad ga leger i spesialisering faste stillinger.
Legeforeningen og Spekter er enige om en modell som skal sikre at utdanning av legespesialister ivaretas med faste stillinger. Det er nok et spørsmål om tid før faste stillinger kommer på plass.
Oppgitte interessekonflikter:
Frode Solberg var prosessfullmektig for Legeforeningen (partshjelper) i den aktuelle saken for Borgarting lagmannsrett og Høyesterett.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2013