Risikerer vi å vente lenge på desentralisering av trombektomi?

Kronikk: Dag Ottar Sætre, spesialist i radiologi og overlege ved Sykehuset Østfold

PÅ DENNE TIDEN for fem år siden ble de første studiene med positive resultater for endovaskulær behandling av akutt hjerneslag, såkalt trombektomi, presentert. Metoden innebærer å fiske ut blodpropper fra hjernen, og effekten fra studiene var oppsiktsvekkende.

Siden har behandlingen blitt bedre og bedre dokumentert, den er svært kostnadseffektiv – og ikke minst livsendrende for de det gjelder.

RISIKABELT. Ingen er vel uenig i at implementering av ny medisinsk teknologi er komplisert og må foregå med et nøye fokus på kvalitet. Det hippokratiske prinsipp om ikke å skade, står sentralt. Trombektomi er risikabelt, man risikerer å påføre pasienten hjerneblødning og i verste fall død om behandlingen ikke utføres på riktig måte.

Det er likevel et tankekors at det også ligger en risiko i at denne behandlingen ikke tilbys dem som trenger den. I Helse Sør-Øst har man vedtatt en svært så omstendelig plan for utbyggingen, der to nye sentre fikk klarsignal til å starte opp gjennom et styrevedtak i 2018. I tillegg finnes tilbudet fra før ved Rikshospitalet. Videre vedtok man å foreta en evaluering i 2021 for å vurdere om flere sentra kunne være aktuelle.

TIDSASPEKTET. Ikke alle sykehus kan, eller skal, tilby trombektomi. Det krever et stort apparat som inkluderer spesialkompetanse innen nevrologi, intervensjonsradiologi og anestesi, for å nevne noe. Det krever god infrastruktur innad i det sykehuset det gjelder. Men det er et faktum at pasienter som sokner til sykehus som ikke tilbyr trombektomi, har et dårligere tilbud enn resten av befolkningen. Tidsaspektet for pasienter med akutt hjerneslag er helt avgjørende, hvert minutt teller. Store studier viser at forflytning mellom sykehus forverrer utfallet for pasientene.

All den tid det finnes sentre som er kapable til å starte opp, men som Helse Sør-Øst mener ikke bør gjøre dette ennå, har man et demokratisk problem. Hvorfor skal en pasient fra Lillestrøm få mulighet til å bevare språket, mens en fra Larvik ikke får den samme muligheten?

ANDRE LØSNINGER. Det finnes helt klart andre løsninger enn å starte med trombektomi på flere steder. Prehospital triagering, ved at ambulansepersonell siler ut dem med størst sjanse for sentrale blodpropper, har vært mye diskutert. Problemet er at uansett hvilken metode man velger, vil man enten sende altfor mange pasienter til det sentrale senteret, eller så vil man sende alt for mange med sentrale blodpropper til de små. Prehospital triagering fungerer rett og slett ikke.

En annen mulig løsning er at intervensjonsradiologene ved for eksempel Rikshospitalet rykker ut dit pasienten er. Dette vil påføre et lite miljø en svært stor belastning dersom man tenker at disse få personene skal reise rundt i hele Helse Sør-Øst. I tillegg ville samtidighetskonflikter representere et stort problem. En siste mulighet er at alle pasienter med akutt hjerneslag i en region sendes til det store senteret. En slik pågang vil det være utenkelig at noe sykehus i Helse Sør-øst vil være i stand til å håndtere.

PASIENTSTRØM. Ved sykehuset der jeg jobber, på Kalnes i Østfold, og helt sikkert også ved lignende sykehus som vårt, får vi inn en jevn strøm av pasienter med store hjerneslag. Noen blir sendt til Rikshospitalet og får behandling, men mange som kunne ha fått behandling dersom tilbudet forelå lokalt, får ikke muligheten fordi forsinkelsen blir for lang.

Tragediene inntreffer med jevne mellomrom. Mange dreier seg om eldre mennesker som mister taleevnen eller blir pleietrengende de siste årene av livet i stedet for å kunne klare seg selv.

Noen ganger rammes også unge.

DET FAGLIGE GRUNNLAGET. For meg er det vanskelig å akseptere at risikoen disse har blitt utsatt for, ikke blir en del av regnestykket. Hjerneslagene de fikk, hadde ikke tid til å vente på en evaluering.

Som et tilsvar til et innlegg jeg hadde på trykk i Dagens Medisin i mai 2019, forklarer Geir Bøhler og Jan Frich fra Helse Sør-Øst den formelle saksgangen bak vedtaket som ble fattet i 2018. De gjør godt rede for seg. Likevel skulle jeg ønske at de eller noen andre på enkelt vis kunne forklare meg det faglige grunnlaget for å holde behandlingen tilbake for våre pasienter.

I mellomtiden skal vi gjøre alt for å få pasientene utredet enda raskere og sendt av gårde til Rikshospitalet enda fortere. Risikoen skal minimeres.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 05/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen