Rent brukerutstyr i fengslene
- At en usmittet innsatt nektes tilgang til nødvendig helsehjelp i form av tilgang til rent brukerutstyr, kan betraktes som en urimelig og ikke lovhjemlet tilleggsstraff, skriver Svein-Erik Ekeid.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Svein-Erik Ekeid, spesialist i samfunnsmedisin og leder av aids-arbeidet i Helsedirektoratet 1985-1990
OMKRING 60 PROSENT av de innsatte i norske fengsler har rusproblemer - og daglig forekommer det injiserende bruk av rusmidler i fengslene. Det er ikke bare opioider (heroin, morfin, subutex, osv) som injiseres, men også for eksempel amfetamin.
Risiko for smitte er stor for overføring av alvorlige smittsomme sykdommer, når rusmiddelavhengige deler usteriliserte sprøyter og spisser. «Blodsmittesykdommer» (hiv-infeksjon og hepatitter - særlig hepatitt-C) har rask spredning i misbruksmiljøer.
Rent brukerutstyr
Smittefaren er vesentlig redusert når injiserende rusmiddelavhengige har tilgang til rent brukerutstyr. I den norske innsatsen mot hiv-epidemien ble «rent brukerutstyr» et hovedelement da Statens helsetilsyn i 1996 la frem Helsedirektørens tiltaksplan for bekjempelse av hiv-infeksjonen som ble senere ble forsterket med Handlingsplan mot hiv/aids-epidemien 1996-2000.
Sprøyter og spisser er en fri handelsvare på apotek - og mange kommuner deler ut rent brukerutstyr til injiserende rusmiddelmisbrukere.
For fengselsinnsatte injiserende rusmiddelavhengiges vedkommende var det lenge stor uenighet mellom helse- og fengselsmyndighetene om hvilke tiltak som kunne egne seg for å gi innsatte tilbud som tilsvarer den beskyttelse mot smittefare som i miljøet utenfor fengselsanstaltene. Dette var bakgrunnen for at Helsetilsynet og Kriminalomsorgen i 1997 ble enig om felles retningslinjer som pålegger anstaltene å gjøre klorin, eventuelt kloramin, tilgjengelig for de innsatte. Tiltaket møtte i sin tid relativt stor motstand blant ansatte i fengselsanstaltene.
Urimelig tilleggsstraff
Tilgang til rene sprøyter i fengslene innebærer mulige konflikter mellom ulike lovverk. På den ene side har fengselspersonalet som oppgave å bekjempe ulovlig bruk av rusmidler, og på den annen side bistå i forebyggende tiltak for å hindre skadevirkninger når bruk av rusmidler viser seg ikke å kunne stanses uten betydelige inngrep i innsattes og besøkendes integritet.
Straffegjennomføringslovens regler om forbud mot å være i besittelse av brukerutstyr i fengsel og forbudet mot oppbevaring, bruk og omsetning av narkotika i legemiddelloven og straffeloven § 162 og legemiddelloven § 24 må holdes opp mot den innsattes rett til nødvendige smitteverntiltak. Smittede og usmittede er tvangsanbragt sammen i fengsel.
Det at en usmittet innsatt nektes tilgang til nødvendig helsehjelp i form av tilgang til rent brukerutstyr, kan betraktes som en urimelig og ikke lovhjemlet tilleggsstraff.
Rett til nødvendig helsehjelp
Smittevernloven har en overordnet smittevernmålsetting, begrunnet i så vel samfunns- som individualhensyn. Smittevernlovens system omfatter sterke tiltak for å beskytte samfunnet mot smitte.
Tanken bak er at enhver smittet person er en smittebærer som kan føre smitte videre ut i samfunnet.
De individuelle rettighetene (og pliktene) som følger av loven, er utledet av hovedtanken bak loven: «Å effektivt hindre videre smitteoverføring». Loven gjelder «… enhver som oppholder seg i Norge». I utgangspunktet gir altså reglene i smittevernloven innsatte rett til at det iverksettes nødvendige tiltak for å hindre smitteoverføring til dem. Det som er nødvendig, er det pasienten har rett til. Tilsvarende gir pasientrettighetsloven «pasienten» - uten unntak for fengselsinnsatte - rett til nødvendig helsehjelp fra både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
«Helsehjelp» inkluderer blant annet handlinger som har forebyggende formål.
Plikt til å forebygge
Helselovene i Norge (smittevernloven, spesialisthelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven (m. fl.) gjelder for fengselsinnsatte på samme måte som for befolkningen for øvrig. Helsepersonell har de samme plikter overfor en pasient som er innsatt i fengsel, som for annen befolkning. Helsepersonell og virksomhet som yter helsehjelp, har en plikt til å forebygge helsefarlige situasjoner og smitte.
Helsepersonell skal sørge for at pasienten får oppfylt sine rettigheter etter smittevernloven og pasientrettighetsloven. Helsepersonell har plikt til å gjennomføre tiltak ifølge smittevernloven § 4-9. Mens fengselshelsetjenestens leger og sykepleiere i egenskap av helsepersonell er pålagt profesjonelle/faglige plikter når det gjelder smittevern, er de ikke tillagt tilsvarende plikter som kriminalomsorgspersonell når det gjelder å forhindre narkotika i fengslene. Fengselshelsetjenesten er ikke organisert som en del av Kriminalomsorgen og helsepersonellet er ikke kriminalomsorgspersonellets medhjelpere.
Kommunehelsetjenesteloven bestemmer at fengselshelsetjenesten er en del av kommunens ansvar. Fengselsmyndigheten kan ikke instruere helsetjenestepersonellet. Dette er viktig for tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell.
Nytt regelverk
Det er på tide å vurdere å innføre nytt regelverk som sikrer mot smitteoverføring mellom innsatte i fengsler som er i tråd med norsk smittevern- og pasientrettighetslovgiving - og som tilsvarende oppfyller Kriminalomsorgens ledende prinsipp om likeverd og verdighet.
En ordning som sikrer mot smitteoverføring ved å gi innsatte tilgang til rent brukerutstyr ved utdeling/innbytte av sprøyter, må anses som et helseverntiltak som må gjennomføres i helsetjenesteregi og iverksettes av helsepersonell - ikke av kriminalomsorgspersonell.
Den største utfordringen som følger av ovennevnte forslag, vil være knyttet til den etiske og faglige konflikt som ligger i det tilsynelatende valget mellom smittevern i henhold til helselovgivingen på den ene side - og på den annen side den generelle narkotikapolitiske målsettingen om narkofrie fengsler, som er nedfelt også i straffegjennomføringsloven.
Anbefalte tiltak
Utredningen konkluderer med følgende anbefalinger:
- Nåværende ordning med klordesinfeksjon for å sikre sterile sprøyter og spisser til innsatte i norske fengsler erstattes av en ordning som minst omfatter innbytte av brukte sprøyter og spisser. Pasienter som ikke er i besittelse av brukte sprøyter og spisser, får på anmodning også tildelt slikt utstyr.
- Ordningen gjennomføres av helsepersonell og etableres gjennom nytt regelverk.
- Når distribusjonen foregår i et møte mellom helsepersonell og rusavhengig, brukes situasjonen til smitteforebyggende og terapeutisk veiledning og rådgiving tilpasset den enkelte rusavhengiges behov og kunnskaper.
- I ordningen distribueres bare sprøyter som ikke kan gjenbrukes - selvdestruerende sprøyter.
- Distribusjonen kombineres med en effektiv avfallsordning.
Debatt, Dagens Medisin 04/09