Psykiatri til besvær

Dag Coucheron, psykiater

Å FØRE GODE journaler, kan være særdeles verdifullt. Å føre journaler bare fordi man må, kan være direkte livsfarlig. Hvorfor det? Hvis det står noe som definitivt er galt i journalen, for eksempel, eller hvis det står så mange selvfølgeligheter, uvesentligheter eller trivialiteter at man gir opp å lese lengre enn til side 5, mens journalen er på godt og vel 100 sider.

Men står det virkelig noe i journalene som er direkte misvisende, feil - eller til og med skadelig - for pasienten? Ja, dessverre forekommer det oftere enn vi liker å tro.

JOURNALPJATT. Ikke sjelden skrives det journaler som ingen orker å lese. Det er ikke vettungt å høre om kaffekos, gåturer, visekvelder eller rent pjatt i journalene, bare fordi man er pålagt å dokumentere det man gjør.

I psykiatrien blir det ekstra meningsløst, ettersom det ofte ikke skjer noe. Ingenting annet enn at pasienten får en tablett eller tre, eller fem eller flere, som påstås å virke, mens man ikke kan merke annen effekt enn at pasienten blir stadig sløvere. Da er pasienten bedret, legene blir tilfredse, de farmasøytiske fabrikkenes aksjeeiere kan innkassere sine gevinster - og samfunnet kan puste lettet ut: Vi er så gode, så gode.

PASIENTENS BERETNING: For å unngå for mange feil i journalen, kan det være en god idé å la pasienten skrive sin egen journal. Gi ham/henne en mal, og så kan du eventuelt komplettere selv. De fleste pasienter klarer, i hvert fall i poliklinisk praksis, å skrive både godt og subjektivt riktig om seg og sitt.

Men om pasienten er for sløvet av medisiner, går jo ikke dette. Ikke sjelden får man inntrykk av at det er likegyldig hva som står i journalen, bare den finnes.

LIVET UT. Journaler handler ellers mye om medikamenter. Dem kan man faktisk dø av. Enten fordi medikamentene i seg selv kan forgifte, eller kanskje på grunn av en for brå seponering. Å våkne opp til livets harde realiteter etter langvarig bruk av psykofarmaka, kan også ende fatalt.

Påstår jeg at alle nevroleptika er unyttig dop?

Nei, iblant er det nødvendig å hjelpe en psykotisk person ut av psykosens tortur, men ofte kan det synes som om vi vedblir å medisinere pasientene våre i lang tid etter at psykosen - eller forvirringstilstanden - har sluppet taket. Vi kaller tilstanden schizofreni og påstår at dette er en sykdom som varer livet ut, enda vi vet at det ofte ikke er tilfelle.

DIAGNOSEN. Feildiagnoser forekommer. Pasienten kan bli gående med feildiagnosen resten av livet, sløvet, alene, forlatt og glemt av familie, venner og samfunn: «Han var jo så syk, stakkar». I virkeligheten kan det godt være at han rett og slett ble forgiftet av psykiatriens «hjelp». En hjelp som var reell nok i de første ukene av en akutt forvirringstilstand, men som etter hvert kan føre ham lengre inn i psykofarmakas tåkelandskap. Dersom pasienten fortsetter å ta sine «medisiner», kan tilstanden lett bli kronisk og forveksles med en schizofren prosess. Blir pasienten bra, noteres det at medisinene har hjulpet.

Mange pasienter kan imidlertid fortelle at det var medpasientene, og ikke medikamentene, som hjalp. I andre tilfeller var det rett og slett pasientens egen selvhelende og sunne del som ble mobilisert, sammen med hjelp fra medpasienter, en vennlig sykepleier eller andre medmennesker.

DOPETS FRED. I journalen noteres det at pasientene er tilfrisknet på grunn av medisinen. Selv om ingen med noenlunde sikkerhet kan vite at dette virkelig er tilfelle.

I de psykiatriske korridorene hersker det fred. Dopets fred. Ikke helsens, harmoniens eller sunnhetens fred. Giftstoffets fred, medisinenes sløvende, passivt lallende fred: «Jeg har det så godt, så godt».

I sannhetens navn: Noen trenger psykofarmaka livet ut. Noen.

VIRKELIGHETEN. Overdriver jeg? Ja, selvsagt gjør jeg det, fordi mange jo blir hjulpet av medisinene. Mange? Hvor mange? Det vet vel ingen, fordi man altså ikke regner med pasientens egen selvhelende kraft og medpasienter varme, eller den lille hjelpepleieren som «så» ham eller henne ? og lyttet. I journalen blir det notert at han/hun har blitt «frisk». Underforstått; på grunn av behandlingen, medikamentene.

Mens dette foregår hver dag ved alle våre sykehus i større eller mindre grad, sitter vi andre og leser intetsigende journaler som egentlig bare er egnet til en eneste ting: Å sløve også oss ned til å tro at alt er såre vel innenfor psykiatriens usynlige murer. Vi sitter og leser til øyet blir stort og trett, mens vi kunne ha brukt tiden til å snakke med pasienten hvis blytunge journal er vår viktigste virkelighet. Ikke mennesket, men journalen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2014