P-piller og blodpropprisiko

Aktuelt preparatnavn:  Diane.
Diane ble først introdusert som prevensjonspille i 1981, men ble allerede i 1984 tatt ut som prevensjonspille, pga unødvendig høyt hormoninnhold for å unngå graviditet, og økt blodpropprisiko.  Pillen ble opprettholdt som kvisemiddel, da det høye hormoninnholdet skal være nødvendig for denne type bruk. Preparatet har  inntil 2004 forårsaket 26 alvorlige innrapporterte bivirkningstilfeller, hvorav 15 venøse blodpropper, og to av disse med dødelig utgang. 
Kilde: Legemiddelverket.

Blodpropp i lungene  blant yngre kvinner (15-45) har en forekomst på  6,8  pr 100 000 kvinneår.  Blant p-pillebrukere  er forekomsten  21   pr 100 000 kvinneår, dvs den forholdsmessige risikoen øker betydelig, selv om den relativt sett er liten.  En allmennpraktiserende lege vil iflg Legeforeningen støte på pasienter med lungeemboli 1-2 ganger i løpet av sin praksis. Allmennleger overser ofte lungeemboli, rett og slett fordi de ikke tenker seg muligheten. Det foreligger minst 6 klagesaker avgjort av Helsetilsynet, der grunnlaget for klagen har vært oversett lungeemboli i allmennpraksis, med dødelig utgang for pasienten . Mistanke om lungeemboli oppstår i forbindelse med  vurdering av symptomer som presenteres allmennlegen.   Diagnosen kan bare stilles på sykehus.
Kilde: Tidsskrift for Den norske lægeforening

Vår datter kunne blitt nr 3 på  den offisielle dødsstatistikken. Hun overlevde livstruende blodpropp i begge lungene etter langvarig bruk av Diane,  på tross av sin fastlege, men på grunn av en oppmerksom legevakt-lege. Den førstnevnte stilte diagnosen bakteriell lungebetennelse, den sistnevnte fattet mistanke om lungeemboli med bare timers mellomrom.  Forskjellene på legenes tilnærming var at den ene plasserte pasienten i risikogruppe for lungeemboli på grunn av p-pillebruk, i realiteten Diane brukt mot kviser, mens den andre overså det.  Videre gjennomførte den ene legen flere undersøkelser enn den andre, herunder pusteprøve som viste redusert oksygenopptak, og fant grunn til å sende pasienten til sykehus, for å eliminere lungeemboli.  Blodproppene ble påvist ved CT, og var omfattende og livstruende. 

Vårt tilfelle står nevnt som ett av to tilfeller av blodpropp som ble kjent høsten 2007  knyttet til p-pillebruk, i forbindelse med  kritiske kommentarer til såkalte dødsoppslag i pressen,  i Dagens Medisin. 

La oss slå fast at disse to tilfellene har med Diane å gjøre, som er en pille som ikke skal brukes som p-pille alene, men primært ved behandling av  alvorligere kviseproblemer.  La oss da håpe at de ca 13000 som til enhver tid er bruker av denne pillen, ikke bare har prevensjonsbehov, men også kviseproblemer.  De må uansett forholde seg til at de er brukere av et medikament som definitivt har blodpropp som bivirkningsrisiko. 

Dødsrisikoen forsterkes ved det forhold, at brukeren slett ikke kan være sikker på at allmennlegen tolker symptomene på en slik måte at man finner grunn til å la sykehuset gjennomføre undersøkelser med tanke på lungeemboli, når denne alvorlige bivirkningen måtte inntreffe. Dette vil naturligvis også gjelde uansett hvilken p-pille som er involvert.  Det er like fullt riktig å hevde at livstruende bivirkningstilfeller er sjeldent forekommende, og statistisk og vitenskapelig sett kunne man sågar hevde at de er ubetydelige, nærmest som en lite vesentlig ulempe å betrakte,  i forhold til hva man ellers oppnår.

I det moralske og medmenneskelige aspektet blir det likevel mer interessant å se på hvor autoriteten i forhold til denne type vurderinger og avveininger skal ligge, og hvem som eventuelt skal konkludere med at dødsrisikoen er så  ubetydelige i forhold til folk flest, at den av andre grunner ikke skal være offentlig nevneverdig .  Dersom det var slik at den livstruende og sjeldent forekommende bivirkning var lett å både påvise og helbrede i tide, kunne man saktens overlate dette til det samlede helsevesenet å avgjøre.  Her snakker man imidlertid for alle praktiske formål om å påføre enkeltindivider livstruende bivirkninger man ikke klarer å tolke i tide, og uansett hvor få eller mange det måtte ramme med døden tilfølge, er ett eneste menneskeliv tapt, ett for mye.

Dette er et problemområde som krever offentlig oppmerksomhet, og ikke minst årvåkenhet fra de leger  som lar sine pasienter bruke denne type medikamenter.  I den grad denne mangler, må ofrene selv kunne gis mulighet til å reagere, gjennom kunnskap om symptombilde og bevissthet og opplysning  om hvilken risikogruppe de er i. Dette vil være den eneste mulighet de har for å gardere seg mot legers feildiagnostisering.  Den kunnskapen får de ikke om slike tilfeller ikke gjøres kjent.

Vår datter fikk først diagnosen bakteriell lungebetennelse og ble lovet bedring etter 2-3 dager i sengen og behandling med antibiotika. I virkeligheten hadde hun da livstruende lungeemboli. Passivitet i forhold ytterligere undersøkelser hadde kostet henne livet.

Det at hun fortsatt lever, er etter omstendighetene kun et utslag av flaks og tilfeldigheter
Åsgårdstrand, 20. november 2007
Gjert Svanevik