Kreftforeningens satsing på kirurgisk kreftforskning

Innlegg: Kristoffer Lassen, seksjonsleder for HPB-kirurgi ved OUS Rikshospitalet og professor (II) ved UiT
Pål-Dag Line, avdelingsoverlege ved avdeling for transplantasjonsmedisin ved OU Rikshospitalet og professor (II) ved UiO
Svein Dueland, overlege i onkologi og tilknyttet avdeling for transplantasjonsmedisin og seksjon for HPB-kirurgi ved OUS/Rikshospitalet 
Øyvind Heen Ottesen, langtidsoverlever etter deltakelse i en kirurgisk intervensjonsstudie for kreftpasienter

GENERALSEKRETÆR Ingrid Stenstadvold Ross i Kreftforeningen uttrykker i sin DM-blogg en bekymring for at det ikke følger nok bevilgede midler med i den annonserte storsatsningen på kliniske studier. Det er lett å dele denne bekymringen.

Det er imidlertid et påfallende eksempel hun velger å trekke frem, selv om resultatet er en sann solskinnshistorie. Hvor mange kreftpasienter er i en situasjon hvor dette forløpet er innen rekkevidde?

AVHENGIG AV KIRURGI. I 2020 ble det påvist over 35.000 nye krefttilfeller i Norge. En overveldende majoritet av disse er avhengig av kirurgisk kreftbehandling for å overleve, ikke av cellegift eller immunterapi. Og selv om kirurgiske studier sjelden vil avsløre basale mekanismer for kreftutvikling, er det denne behandlingen, gitt på optimalt vis og med minimale komplikasjoner, som har potensial til å redde livet til langt de fleste av kreftpasientene.

Den typiske kreftpasienten får ikke en telefon om en ny immunterapi, men en poliklinisk samtale om prinsippene for operasjon, eller en forklaring på hvorfor kirurgi ikke er mulig. Og kirurgiske intervensjonsstudier har helt særegne utfordringer, med vanskelig blinding og standardisering som to av de vanligste. IMPRESS-studien vil gi spennende resultater, men er foreløpig forbeholdt de svært få.

BEKYMRINGSFULLT. Tre av oss som skriver dette, driver kirurgiske intervensjonsstudier, den fjerde har vært kreftpasient og deltaker i en slik studie. Vi har i lengre tid ikke bare delt Stenstadvold Ross’ bekymring for satsingen generelt, men også vært spesielt bekymret for finansieringen av kirurgiske intervensjonsstudier i kreftbehandlingen.

Vi har et inntrykk av at slike studier taper i kampen om de begrensede midlene som legges ut til klinisk kreftforskning. Legg til her at kirurgiske intervensjonsstudier ikke har noen naturlig sponsor: Det er ingen kirurgisk parallell til den farmasøytiske industri når det kommer til finansiering av studier. Vi er helt prisgitt direkte finansiering fra nasjonale helsemyndigheter og ideelle organisasjoner.

AKTIVE GREP? Ingrid Stenstadvold Ross er, gjennom organisasjonen hun leder, både en vesentlig kilde til forskningsfinansiering og en nasjonal premissleverandør. Vi vil derfor stille henne to spørsmål:

• Har Kreftforeningen en egen strategi for å sikre at kirurgiske intervensjonsstudier ikke blir underfinansiert nasjonalt, ettersom de mangler en industriell sponsor og likevel representerer den viktigste kreftbehandlingen?
• Har Kreftforeningen i sin sammensetning av komiteene som vurderer kvalitet på søknadene, tatt aktive grep for å sikre at kirurgiske intervensjonsstudier blir bedømt av kompetente fagfeller med kirurgisk akademisk bakgrunn – og derved kjennskap til de helt spesielle utfordringene som følger med kirurgiske studier?

Ingen oppgitte interessekonflikter