Innfør danske tilstander!
Den danske modellen for slagrehabilitering krever at kommunene prioriterer rehabiliteringstilbud også i sine budsjetter – og sikrer et mer likeverdig tilbud i hele landet.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Kronikk: Frank Becker, klinikkoverlege ved Sunnaas sykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo
Tommy Skar, generalsekretær i LHL Hjerneslag
I ET SVAR til Stortinget i oktober om rehabilitering viste helseminister Bent Høie til at i «neste måned reiser Helsedirektoratet, brukere og fagpersoner til Danmark for å hente kunnskap om hjerneslagbehandling». Vi har nå vært i Danmark, og vi foreslår at det tas politisk initiativ til å innføre den danske rehabiliteringsmodellen i Norge.
Vi har fått reviderte nasjonale faglige retningslinjer for behandling og rehabilitering ved hjerneslag (2017), og vi er i ferd med å få fase 2 i pakkeforløp ved slag, som omhandler rehabilitering. Pakkeforløpet bygger på retningslinjene som er kunnskapsgrunnlaget for behandling og rehabilitering av hjerneslag, og det skal bidra til et mer standardisert forløp enn i dag. Pakkeforløpet er likevel ikke nok til å håndtere den grunnleggende utfordringen vi har med å sikre pasientene adekvat rehabilitering, på riktig nivå, i tilstrekkelig omfang og med kvalifisert personell – uavhengig av hvor den slagrammede bor.
TIDEN ETTERPÅ. Mens den akutte hjerneslagbehandlingen i hovedsak er svært god i Norge, starter svikten etter at liv er reddet og det nye livet etter slaget begynner: LHL Hjerneslag har tidligere tatt opp at mange ikke får etterkontroll eller individuell plan, som skal bidra til å avklare og sikre videre oppfølging. Mange får ikke den rehabiliteringen de har behov for.
Det er et politisk mål i Samhandlingsreformen – og også faglig riktig – at rehabilitering i større grad skjer der pasientene bor. Derfor er det sagt at kommunene skal ta over mer rehabilitering, men uten at man har bestemt hva de skal ta over. Vi ser at det i for stor grad ikke er pasientens behov og muligheter til framgang som er avgjørende, men kommunens økonomi, eksisterende tjenestetilbud og tilgang på kompetanse. Dette blir utfordrende når rundt 400 kommuner skal bestemme hvilke rehabiliteringstilbud de skal gi. Derfor trenger vi nasjonale normer.
UAKSEPTABELT. Det er gjentatte ganger dokumentert uakseptable forskjeller i norsk hjerneslagrehabilitering. I Helsedirektoratets statusrapport hjernehelse, som kom i februar 2017, pekes det på store geografiske variasjoner i omfang og kvalitet på rehabiliteringstilbudet i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. I juni 2017 la Afasiforbundet i Norge frem en undersøkelse som viser at åtte av ti kommuner har mangelfull logopeddekning.
For kort tid siden presenterte Helsedirektoratet Analysenotat 8/2018 SAMDATA spesialisthelsetjenesten. Her tas det også opp geografiske forskjeller i rehabiliteringen generelt: Det er flest pasienter som mottar rehabilitering i Helse Midt-Norge og Helse Nord, med en pasientrate på henholdsvis 12,1 og 13 pasienter per 1000 innbyggere i 2017. Helse Vest har til sammenligning åtte pasienter per 1000 innbyggere og har hatt det laveste nivået over en femårsperiode. Det er imidlertid enda større variasjon mellom bostedsområdene.
Som om ikke dette er ille nok, fastslår Helsedirektoratet både i rapporten og i et intervju i Dagens Medisin med divisjonsdirektør Geir Stene-Larsen at det ikke skjer en tilsvarende oppbygging av det kommunale rehabiliteringstilbudet, mens vi nå altså ser en nedbygging i spesialisttilbudet.
DANSK MODELL. Den danske modellen er i korte trekk slik: Det utarbeides nasjonale forløpsbeskrivelser og kliniske retningslinjer som presiserer når hvilke aktører skal inn i pasientens forløp, hvordan de skal koordinere innsatsen og hvilke typer faglige innsats pasienten skal tilbys. Det er innført en lovfestet rett for pasienten til en individuell og tverrfaglig vurdering av rehabiliteringsbehovet, og det lages en nokså detaljert rehabiliteringsplan.
Pakkeforløpet er ikke nok til å håndtere den grunnleggende utfordringen med å sikre adekvat rehabilitering på riktig nivå, i tilstrekkelig omfang og med kvalifisert personell – uavhengig av bosted
Det er også definert ulike nivåer for rehabilitering, og i pasientens rehabiliteringsplan vurderer en spesialist på sykehuset det rette nivået for pasienten. Denne vurderingen er bindende for det videre forløpet.
UTILSTREKKELIG. I de fleste danske kommuner kan pasienten få tilknyttet en hjerneskadekoordinator. Koordinatoren sørger for at pasientens rehabiliteringsbehov blir møtt, og koordinerer innsatsen fra ulike aktører i og utenfor kommunen.
Når politisk ledelse i Helsedepartementet, som svar på alle utfordringer, til stadighet viser til kommende pakkeforløp – som blir bra på begrensede områder – er dette ikke tilstrekkelig. Pakkeforløp inneholder for eksempel ikke juridiske rettigheter. Dessuten vil den danske modellen, i motsetning til den norske, gi et helt annet krav til kommunene om å prioritere rehabiliteringstilbud også i sine budsjetter – samtidig som man sikrer et mer likeverdig tilbud i hele landet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2019
