I skyggen av problemet

Anne-Karin Nygård, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS)
BARE TO EUROPEISKE land har flere overdosedødsfall enn Norge. Samtidig vet vi at det for hver rusmisbruker finnes mange pårørende - foreldre, kjærester, søsken, barn og venner. Hvilken plass har disse menneskene i den norske rusomsorgen?
Tallene fra EUs narkotikabyrå er nedslående lesing. Målt mot folketall er det bare to europeiske land som har flere overdosedødsfall enn Norge; Luxembourg og Estland. Siden 1998 har 3000 nordmenn dødd av overdose, ifølge tallene som NRK presenterte i forrige uke.
Dystert
Dette er dyster statistikk. For de rus-middelavhengige, naturligvis, men ikke minst også for de pårørende som hver dag må leve med usikkerheten og frykten det er å være knyttet til en som ruser seg.
Frykten handler ikke bare om muligheten for et overdosedødsfall. Mange pårørende sliter også med økonomiske, sosiale og psykiske problemer - som direkte følge av at en i omgangskretsen ruser seg. Altfor mange sitter alene med tusenvis av spørsmål, store og små, uten å føle at de har et sted å henvende seg. De lever i «skyggen av problemet».
De pårørende overses
Problemet ser dessuten ut til å øke. Det meldes om økning av skader og lidelser som følge av økt alkoholkonsum, og i takt med økt alkoholforbruk øker også alkoholrelaterte problemer for de pårørende. Ikke minst opplever mange barn at foreldre ofte ruser seg på alkohol, piller eller illegale rusmidler.
Å være pårørende til en rusavhengig, er vanskelig, men det kvalifiserer ikke til en diagnose i seg selv. I debatten om rusomsorg fokuseres det på hjelpeapparatet rundt den som ruser seg, mens de pårørendes utfordringer blir oversett.
 NKS driver i dag en veiledningstjeneste for pårørende, og daglig deler vi deres utfordringer og bekymringer. Alt for ofte får vi dessuten høre at de føler seg glemt; uten et tilbud, uten et sted å gå, eller få svar på sine spørsmål. Hjelpetilbudet de får fra helsevesenet, er enten via rusmiddelomsorgen, og utløses ved at de som ruser seg, mottar behandling, eller ved at de blir så syke at de får en diagnose som kvalifiserer til kontakt med det psykiske helsevernet.
I dyp krise
Våre sentre har helt åpne dører for alle pårørende. Her blir de hjulpet av kvalifisert fagpersonell, uansett om den rusmiddelavhengige følger et behandlingsopplegg eller ikke. Pågangen fra pårørende levner liten tvil om at tilbudet er kjærkomment.
Erfaring viser at pårørende klarer seg bedre jo tidligere de begynner å bearbeide sine utfordringer, men dessverre er de pårørende ofte i en dyp krise når de endelig kommer i kontakt med oss. Ikke sjelden har de «overtatt» den rusmiddelavhengiges problemer. De har økonomiske bekymringer fordi de har tatt ansvaret for misbrukerens ubetalte regninger, samtidig som de ofte sliter med utrygghet, angst og tilpassingsvansker. Lojaliteten til den som ruser seg, moren, kjæresten eller sønnen, er ofte sterk, og mange opplever at det å fokusere på egne problemer er å svikte misbrukeren.
Derfor tar det ofte tid før pårørende søker hjelp. Mange er sykmeldt eller sågar trygdet som følge av å være glad i en som ruser seg.
Økende behov
Etter å ha drevet med veiledning av pårørende til rusmiddelavhengige i 25-30 år, er vi stadig forundret over hvor lite plass de pårørende får når rusomsorgen diskuteres.
Vi vet at behovet er stort: Illustrerende nok utvider vi nå antallet veiledningssentre for å etterkomme alle henvendelsene vi får. I løpet av 2009 vil NKS ha et landsdekkende tilbud til pårørende.
Vi ser at dette er et svært velegnet område for frivillige organisasjoner - ikke minst fordi det er betydelig enklere å banke på en dør med en NKS-kløver enn døren til psykiatrisk poliklinikk. Det er ingen sykdom å være pårørende, og det er derfor viktig at de får et tilbud før de blir syke.
De usynlige ofrene
Når rusomsorg skal diskuteres, må også hensynet til de pårørende tas med. Behovet for å se og gi et tilbud til de «usynlige» ofrene for rusmiddelavhengighet, er økende. Dette er en oppgave vi som samfunn må ta på alvor.
Vi imøteser et fremtidig samarbeid med myndigheter og andre organisasjoner for å øke bevisstheten rundt behovene til denne gruppen.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/09