Hvor langt har vi kommet i profesjonaliseringen?

Kronikk: Bjørn Bjelland, MSc. EMT-P, beredskapsleder ved prehospital klinikk ved Oslo universitetssykehus HF
Roger Bakke, hovedinstruktør med mastergrad i helseadministrasjon fra Universitetet i Oslo

DET TAR TID å danne en profesjon. Profesjonaliseringen av ambulanseyrket er intet unntak. For 55 år siden skrev overlege Bjørn Lind ved Stavanger Sykehus et brev til Helsedirektoratet om hvilke krav som burde stilles til ambulansebiler og ambulansepersonell (Bakke, 2015). Brevvekslingen mellom Lind og Helsedirektoratet resulterte i at Samferdselsdepartementet nedsatte en komite, den såkalte Ambulansekomiteen.

Mandatet var «å utrede spørsmål om hvilke krav som skal kunne stilles til motorvogner som registreres som sykebiler for at nødvendig førstehjelp og medisinsk behandling av skadede skal kunne foregå under transport til sykehus. Komiteen bør videre utrede spørsmål i forbindelse med hvilke krav som bør stilles til personellet ved sykebiler».

PROSESSENE. Det startet altså i 1963. De neste 40–50 årene skulle det bli enda flere komiteer, prosesser, utvalg og utredninger. Målet var helt eller delvis, som alltid, å vurdere kompetansebehovet for ambulansepersonell. For å friske opp hukommelsen til den interesserte leser, nevner vi noen her:
1963: Ambulansekomiteen
1970: Rundskriv nr.98/70. Kartlegging av behov for opplæring av ambulansepersonell.
1971: Stortingsmelding nr.41. Om helsetjenestens transport- og kommunikasjonsproblemer.
1976: NOU1976:2. Utdanning av ambulansepersonell.
1991: Rogaland fylkeskommune tok initiativ til å legge utdanningen av ambulansepersonell under Lov om fagopplæring i arbeidslivet. Vedtatt 1996.
1998: NOU 1998:9. Hvis det haster. Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap.
1998: Ot.prp.nr.13, 1998‐1999. Om lov om helsepersonell mv. (Helsepersonelloven).
1999: Stortingsmelding nr. 43. Akuttmedisinsk beredskap. Sosial og helsedepartementet.
2007: Utredning om behov for videreutdanning i akuttmedisin/prehospitalt arbeid for ambulansepersonell.
2009: En helhetlig gjennomgang av de prehospitale tjenestene, med hovedvekt på AMK-sentralen, og bil- og båtambulansetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet.
2011: Meld. St 13 (2011-2012) Utdanning for velferd. Kunnskapsdepartementet
2014: Kompetansebehov i ambulansefag, Helsedirektoratet
2015: NOU 2015: 17. Først og fremst — Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus.
2015: Meld. St. 11. Nasjonal helse- og sykehusplan 2016–2019.

PARADOKSET. Den gjennomgående enigheten i disse utredningene har vært at ambulansepersonell trenger mer utdanning. Uenigheten har handlet om innhold og utdanningsnivå.

Med tanke på at det i stor grad er myndighetene som har initiert de overnevnte prosesser, utredninger, komiteer og utvalg, er det et paradoks at de utdanninger som eksisterer i dag, har kommet i gang etter initiativ fra fagmiljøet selv.

Tilbake til spørsmålet i tittelen på dette innlegget: Hvor langt har profesjonaliseringen av ambulanseyrket kommet?

De ulike kurs- og utdanningsmodeller som har eksistert i norsk ambulansetjeneste frem til opprettelsen av fagutdanningen i videregående skole i 1997, kan betraktes som provinsielle og ikke universelle, slik som utdanninger for profesjonsgrupper skal være (Bakke, 2015).

SER VI KONTURENE? Det var først ved opprettelse av fagbrev i ambulansefag, deretter videreutdanningstilbud ved Høgskolen i Lillehammer og senere gjennom utvikling og oppstart av et fullverdig bachelorprogram i prehospitalt arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus, at ambulanseyrket har nærmet seg en mer profesjonslignende yrkesgruppe (Bakke, 2015).

Universitetet i Stavanger tilbyr nå en interdisiplinær mastergrad i prehospitalt arbeid (Master in Pre-Hospital Critical Care), som også ambulansepersonell med bachelorgrad kan søke på. Vi begynner å se konturene av et sammenhengende utdanningsløp for fremtidens ambulansepersonell.

En forutsetning er imidlertid at utdanningsløpet fullt og helt integreres i den akademiske gradsstrukturen og at myndighetene tar ansvaret for finansiering og autorisasjon. Først da kan yrkesgruppen selv ta ansvar for sitt eget kunnskapsdomene, gjennom forskning og fagutvikling, nasjonalt og internasjonalt.

PRODUKTET. Kompetanse er ambulansetjenestens produkt. Ambulansepersonell vil ha behov for betydelig økt kompetanse i årene som kommer for å møte den medisinske og teknologiske utviklingen – og ikke minst de utfordringene som samfunnet og helsevesenet ellers står overfor:
- Om 13 år vil det være én million flere innbyggere i Norge.
- 50 prosent flere over 70 år.
- Flere flytter inn til byene.
- Det vil være behov for 30.000 nye helsearbeidere i 2030 og 40.000 i 2040.
- Om 13 år vil 106 kommuner i Norge ha en befolkning der flere enn 25 prosent er over 67 år.

AUTORISASJON. Dette innebærer at ambulansetjenesten får flere og mer sammensatte oppgaver.

Vi mener at disse utfordringene vanskelig kan møtes og håndteres uten en solid, formalisert bachelor-utdanning for paramedics. Selvfølgelig håper vi at denne utdanningen fører frem til en egen autorisasjon. Kompetanse må til for å møte fremtidens helseutfordringer i bygd og by. Kunnskap og kompetanse er ambulansetjenestens produkt – biler, båter og motorsykler er verktøyet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kilder: Bakke, Roger (2015). Profesjonalisering av ambulanseyrket (mastergrad), Universitetet i Oslo, Oslo

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2017