Hvem frykter hvem?

Kommunikasjon: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

EN OVERLEGE i grønt tøy preger en helside i VG. Han snakker om sykehusets dårlige økonomi og manglende styring, og han sår tvil om det fremtidige pasienttilbudet ved sykehuset. Overlegen representerer en yrkesgruppe som påstår at det er lav takhøyde, utbredt fryktkultur, pålagt munnkurv og utstrakt bruk av represalier når noen ytrer seg.

Det siste året har det vært en rekke medieoppslag hvor leger og andre sykehusansatte lar seg avbilde med armene i kors og med bekymret blikk. Det rettes kraftig kritikk mot ledelsens prioriteringer, og det blir sagt at pasientsikkerheten kan bli svekket og at pasienttilbudet er truet.

ÅPENHET. I noen av oppslagene har journalistene tatt kontakt med de ansatte ved sykehuset. I andre saker har ansatte kontaktet journalistene. I enkelte tilfeller har ansatte også skrevet leserbrev og debattinnlegg hvor de åpent kritiserer sykehusledelsen. Jeg er blant dem som mener at dette må være greit.

Et sykehus kan ikke sammenlignes med en børsnotert bedrift eller andre store selskaper. Vi har et samfunnsoppdrag, og vi skal behandle pasienter med offentlige midler. Det krever åpenhet, og styringen og driften skal tåle et kritisk lys – fra pasienter, pårørende og ansatte.

Åpenhet er et ord som går igjen i festtaler, men hvis vi ikke viser åpenhet i praksis, mister vi troverdighet. Derfor er det også avgjørende at ansatte får muligheten til å ytre seg. Hvis noen prøver å sette en stopper for dette, vil det fort danne seg subkulturer og misnøye som vil ramme både arbeidsmiljø og engasjement. Derfor skal det ikke være tvil om at ansatte ved norske sykehus har ytringsfrihet.

HVA ER LOJALITET? Det vil alltid være en diskusjon – og helt sikkert uenighet – om hva som er lojalitet og hva som er illojalitet, og ikke minst hvem vi skal være lojale overfor. Ytringsfrihet er heller ikke det samme som ytringsplikt, men ansatte ved norske sykehus har et ansvar for å si ifra når de oppdager forhold som ikke er forsvarlige. Derfor er det godt å se at det rapporteres om avvik og uønskede hendelser og at meldekulturen ved flere sykehus har blitt bedre de siste årene.

Samtidig blir det påstått fra blant andre Legeforeningen og Sykepleierforbundet at det eksisterer en utbredt fryktkultur på norske sykehus. Det blir hevdet at ansatte er redde for represalier hvis de sier ifra, og det blir antydet at ansatte kan miste jobben hvis de ytrer seg kritisk mot ledelsen.

LIVREDDE ANSATTE? Det finnes helt sikkert ansatte som har fått kjeft av sjefen sin når han eller hun har kommet med kritiske bemerkninger i offentligheten. Dessverre finnes det grelle eksempler på dårlig ledelse – også ved norske sykehus. Men hvor omfattende er problemet? Og kan vi konkludere med en utbredt fryktkultur basert på noen eksempler? Vanligvis pleier ansatte i helsetjenesten å være opptatt av forskning og resultater før de kommer med bastante sannheter.

Kan det derfor hende at noen har en interesse av å skape et inntrykk av at sykehusene består av livredde ansatte som ikke tør å snakke? På den måten forteller de at ledelsen er elendig, og det virker ikke så feigt når de kommer med kritikk på bakrommet, i lukkede fora, og gjerne anonymt.

TROVERDIGHET. Hvis noen episoder blir til virkelighet, risikerer vi å skape en myte som er svært uheldig for åpenheten og ytringsklimaet, og vi skal ikke gå lenger enn til denne spalten før vi finner et trist eksempel på det. Dagens Medisin forsterker inntrykket av en fryktkultur når de åpner for debatt og meningsutveksling: «Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer».

Det kan være mer behagelig å kommentere anonymt, og ser vi på nettdebattene i Dagens Medisin, er det påfallende hvor langt enkelte går i sin karakteristikk av ledere. Hadde dette vært på sosiale medier, ville vi fort ha kalt avsenderne for nettroll, men her er det ansatte i helsetjenesten som lirer av seg. Dette styrker ikke akkurat troverdigheten, men det styrker kanskje frykten til meningsmotstanderne?

GJENNOMSLAGSKRAFT. Dessverre blir debatten om fryktkultur en ensidig debatt om forholdet mellom ledelse og ansatte, men på et sykehus er det mer komplekst. Det er ikke bare direktørene og klinikksjefene som har makt på et sykehus – det er også profesjoner og yrkesgrupper som har stor innflytelse. Det er mange som preger kulturen, og noen ganger skulle jeg ønske at enkelte leger kunne se seg selv i speilet før de peker på ledelsen.

Hva ville en overlege ha sagt hvis leger i spesialisering (LIS), sykepleiere, vernepleiere eller hjelpepleiere hadde uttalt seg i offentligheten og støttet ledelsens prioriteringer? Ville det ha skjedd uten støy på avdelingen? Kanskje er det et dårlig eksempel fordi det ikke er så mange som tør å tale legen imot?

TAUSHET – ELLER DIALOG? Påstander om fryktkultur rammer de sykehusene som prøver å praktisere åpenhet og som ønsker et klima for meningsutveksling. Hvis noen uttaler seg krast i mediene, eller sier noe som faktisk er feil, er det fristende å la det ligge. Redselen for å bli beskyldt for å komme med represalier og for «å kalle inn på teppet», fører til at ledere er forsiktige med å snakke med dem som kritiserer.

Det var heller ingen i ledelsen ved sykehuset som snakket med overlegen som stilte opp i VG. Som kommunikasjonssjef gjorde jeg det heller ikke. Han forventet sikkert tilbakemeldinger, men ble møtt med taushet.

Dersom vi hadde hatt en ærlig dialog etterpå, kunne eventuell uenighet fort ha blitt tolket som refs. Da er det bedre å la være – av frykt for fryktkulturen…

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2017