Hva er Norges ansvar for rettferdig vaksinefordeling?

Kronikk: Ragnhild Misje, andre års medisinstudent ved UiO og medlem i skrivegruppen til Studenter uten grenser
Shabnam Rameshk, første års medisinstudent ved UiO og medlem i skrivegruppen til Studenter uten grenser

KAMPEN OM vaksiner i Europa hardner til, og diskusjonen går høyt i Norge om geografisk fordeling av vaksiner. Samtidig meldte Verdens helseorganisasjon (WHO) i slutten av januar at Guinea, som eneste lavinntektsland, hadde satt bare 25 vaksiner. Begynnelsen av vaksineringen skisserer et dystert, men ikke ukjent bilde, der de rikeste landene sikrer egne innbyggere først, på bekostning av resten av verden. Dette er svært problematisk.

I dag er rettighetene til eierskap av legemidler regulert gjennom TRIPS-avtalen, og underlagt World Trade Organization (WTO). I praksis gir avtalen legemiddelselskapene mulighet til å ta patent på egne produkter. Legemidler er ofte dyre å utvikle, men relativt billige å produsere. Ordningen sikrer at andre produsenter ikke kan produsere selskapets produkter uten tillatelse. I praksis fører dette til at selskapene i stor grad selv kan bestemme hvor høy prisen skal være.

FORDELINGEN. Norge flagger at de bidrar til Covax, et internasjonalt samarbeid for rettferdig fordeling av vaksinene. Det er bra, men det er langt fra nok. Samarbeidet har som uttalt mål å vaksinere 20 prosent av den afrikanske befolkningen i løpet av året. Dette tilsvarer andelen av helsearbeidere – og skjer samtidig som de mest optimistiske anslagene sier at hele Norges voksne befolkning skal være vaksinert før sommeren.

India og Sør-Afrika fremmet i høst et forslag om å midlertidig oppheve patentrettighetene på legemidler tilknyttet covid-19-pandemien. Dette stemte Norge imot i WTO, blant annet fordi de tror en frivillig lisensordning vil sikre rettferdig fordeling.

Argumentet holder ikke: Fra hiv-epidemiens start og til nå antar man at flere millioner mennesker døde av sykdommen etter at det var utviklet medikamenter mot den, nemlig fordi den var for dyr. Ved svineinfluensa-pandemien tok det ett år mer å få vaksinene til lavinntektsland enn til rike og vestlige land.

PARADOKSET. Flere stemmer i EU har tatt til orde for å stoppe eksport av produkter produsert på kontinentet for å sikre egne borgere. Da India forsøkte det samme, førte det til ramaskrik og stort internasjonalt press. Det europeiske markedet er avhengig av Indias produksjon. Samtidig som vi gir milliarder til vaksinebistand, hindrer vi land i å sikre egne borgere på lik linje med oss selv.

En fjerning av patentregelverket vil ikke løse alle utfordringene. Covid-vaksineringen er også kjennetegnet av helt ny teknologi som ikke nødvendigvis lar seg kopiere av andre selskap selv om oppskriften er kjent. Dette forsterker utfordringen: Moderna har ikke håndhevet patentet strengt, men er lite villig til å drive med teknologioverføring.

MAKTEN. Dette belyser imidlertid bare poenget fra en annen kant; Vi må skape et regelverk der enkelte land og selskaper ikke blir sittende med for mye makt. FNs spesialutsending for retten til helse, Tlalaeng Mofokeng, sier det slik: «Lik rett til helse er et menneskerettsspørsmål (...) det er rett og slett ikke rom for nasjonalisme eller profitt».

Dagens ordning for rettferdig fordeling er styrt av penger og velvilje fra rike land. Men dette er en skjør ordning som historisk sett ikke har vært nok til å forhindre katastrofer. Norge bør strekke seg veldig mye lenger enn de gjør for å sikre at pandemien ikke blir nok en fortelling om noen få rike lands velvære på bekostning av resten av verden.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 05-utgaven