Hva er kognitiv terapi?

Dag Coucheron, psykiater

LESER MAN hjemmesiden til norsk forening for kognitiv terapi, får man inntrykk av at det som foregår mellom pasient og terapeut, er en fornuftig samtale mellom de to. Den ene har et problem, den andre lytter, forklarer og veileder. Det er bra. Likevel er det noe som ikke stemmer.
Forleden uttrykte en pasient seg slik: «Jeg har fått vite at årsaken til mine dystre tanker og min lave selvfølelse er at jeg tenker feil. Men jeg har ikke blitt bedre av å få vite at jeg tenker feil. Jeg skjønner jo at jeg ikke har noen åpenbar grunn til å føle meg som en dritt, men jeg føler meg som en likevel, uansett om jeg får vite at jeg «tenker feil». Jeg blir ikke det spor bedre av denne kunnskapen. Heller verre, fordi alt da jo må være min feil».
TERAPIMODELLEN. Mannen er slett ikke alene. Prøver terapeuten å peke på det åpenbart urimelige i hans opplevelse av seg selv, blir mannen irritert. Forsøker man seg med øvelser der han skal inntale seg selv at han er helt ok, kan det tenkes at han forlater rommet, taus eller talende: «Du skjønner jo ingen ting».
Han kan ha rett. Ikke fordi det i og for seg er noen feil i terapeutens møte med ham, men rett og slett fordi den kognitive terapimodellen ikke strekker til. Det skulle bare mangle. Ikke alle problemer kan løses intellektuelt. Foreningens hjemmeside gir egentlig svar på dette selv. Den beskriver og fremhever terapeutens personlighet. Han/hun må være lett å snakke med, empatisk, tålmodig, støttende og raus. Et godt medmenneske, altså.
Men terapeuten må faktisk iblant være noe mer. Hun må være en forsker og en veileder – og spørre: «Hvorfor er det ikke nok for pasienten å vite at han tenker feil?».
QUICK FIX. For å få svar på dette, trengs et samarbeid mellom pasient og terapeut som for det første krever gode kunnskaper om pasientens bakgrunn, for det andre en konstruktiv og romslig fantasi hos terapeuten. Man må dukke ned i pasientens barndoms, ofte dunkle, verden. Man må forske i hans drømmer, fantasier, skamfølelser, hans skjulte aggresjoner, hans frykt for avvisning – og hans destruktivitet. Fornuft er vel og bra, men ofte slett ikke nok.
Kanskje kan dette være noe av forklaringen på at den kognitive tilnærmingen ikke alltid strekker til: Den får av og til et preg av lettvinthet, quick fix og mekanikk.
YDMYKHET. For å kunne forstå og yte våre pasienter den hjelp de har best nytte av, er det derfor kanskje nødvendig med et fantasifullt sinn – kombinert med gode kunnskaper i religion, historie, antropologi, eventyr, politikk, filosofi og barnepsykologi. Til slutt kanskje det viktigste: Kunnskap om seg selv, egne evner, begrensninger, konflikter, ubevisste følelser og tanker, samt ikke minst egen trygghet eller utrygghet.
Det er kanskje ikke så rart at det kreves mye av en virkelig dyktig psykoterapeut. I tillegg til en god porsjon ydmykhet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2015