Hva er grensesprengende forskning i klinikken?

Toril Hernes, professor innen medisinsk teknologi ved NTNU
HELSEOMSORG21 vil ha grensesprengende forskning. Et hovedmål er å fremskaffe kunnskap som er valid, relevant og bidrar til bedre helse i hele befolkningen. I tillegg skal helseforskningen ha som ambisjon å være på et kvalitetsnivå som gjør at den kan publiseres i ledende internasjonale kanaler.
Hva betyr dette i praksis for den kliniske forskningen i Norge? Skal vi prioritere forskningsmidlene våre sterkere mot spissede miljøer som evner å hevde seg internasjonalt og tone ned «bredde»-forskningen? Hva er det fremover som kan bidra til grensesprengende forskning i den kliniske hverdagen?
HISTORISKE SPRANG. Innføringen av blant annet røntgen, MR og ultralyd er historisk – og noen av flere eksempler på grensesprengende teknologiske innovasjoner som har bidratt til ny kunnskap og endret praksis i diagnostikk og behandling av pasienter. Et annet eksempel er den farmakologiske utviklingen og innføringen av anestesi på 1800-tallet.
Eksemplene er mange. Vi må nok likevel erkjenne at de fleste «store historiske sprangene» innen medisin er tilknyttet enkeltforskere internasjonalt – og at norske leger videre har importert metodene til Norge i etterkant.
MER INNOVASJON. HelseOmsorg21 ønsker en endring som innebærer økt fokus på innovasjon og kvalitet i norsk forskning, og at norsk forskning skal gjøre en forskjell så vel internasjonalt som nasjonalt. Ambisjonene våre må derfor være å ha tilstrekkelig forskningskompetanse innenfor bredden av helsesektoren som gjør at vi kan tilegne oss og benytte oss av kunnskapen generert der ute for å kunne gi praktisk god pasientbehandling innen områder der det er behov her hjemme.
Videre forstår jeg HelseOmsorg21 slik at det er ønskelig å fokusere på kvalitet og originalitet for å oppnå grensesprengende forskning innenfor noen områder der vi har særlige forutsetninger for å lykkes.
SAMSPILL I NETTVERK. Fremover vil evnen til å kunne avdekke ny kunnskap som endrer praksis, i økende grad være avhengig av å kunne integrere den kliniske forskningen med basalmedisinsk kunnskap og vice versa.
Tradisjonelt sett har helsesektoren vært sen til å ta i bruk nye teknologier og metoder. For å lykkes med grensesprengende forskning i klinikken, må man i større grad se utenfor eget kunnskapsområde, og evne å benytte seg av kunnskap og metoder innen andre fagområder som farmakologi, bioteknologi, IKT, digitalisering, bioinformatikk og, sensorteknologi. Også her må vi sikre at våre klinikere samarbeider med miljøer av høy kvalitet. Ofte kan dette være internasjonale miljøer i toppklasse som supplerer vår egen kompetanse, i stedet for at vi selv skal ha alt under samme tak.
Forskningsgrupper som evner å bygge egen spisskompetanse og samtidig skape gode relasjoner/nettverk som utvider innsikten i andre fagområder, vil ha større sjanse for å lykkes med grensesprengende resultater enn fragmenterte grupper og enkeltforskere.
GRENSESPRENGENDE VERSUS RISIKO. Vi har mange anerkjente forskergrupper innen medisin i Norge som avdekker viktig kunnskap innen sitt fagområde. Mange bidrar også til viktige endringer for sine pasienter.
Søkermassen av prosjekter til Forskningsrådet viser imidlertid at mange gode prosjekter ikke får finansiell støtte, og at de således ikke blir gjennomført. Forskningsrådet blir videre utfordret på at det er for få prosjekter med høy risiko som får bevilgning. Bevilgende myndigheter må våge å investere i nye ideer i fremtiden samtidig som de tar vare på de tunge, anerkjente fagmiljøene. Og forskere i helsefag må supplere eget fagområde med nye impulser og kunnskap fra andre fagområder.
Bevilgende myndigheter, så vel som klinikere og forskere, må ut av komfortsonen, tørre å utfordre og være sultne og nysgjerrige på ny kunnskap, teknologi og metoder. Da kan Norge gjøre en forskjell for både norsk og internasjonal helsesektor.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2014