Helsepersonellnemndas behandling av klagesaker

HANS HUGO KRISTOFFERSEN
nemndsleder/sorenskriver

HELSEPERSONELLNEMNDAS praksis har kommet i søkelyset gjennom oppslag i Dagens Medisin og Dagsrevyen. Det er bra at nemndas virksomhet blir kjent for allmennheten, forutsatt at bildet som tegnes, er korrekt.
Dessverre er medieomtalen mer egnet til å forvirre enn å opplyse. Særlig gjelder dette Dagsrevyens vinkling av saken.
Forfeilet
I forbindelse med oppslagene har det blitt kjent at en avdelingsdirektør i Helsetilsynet finner det urovekkende at nemnda og domstolene har omgjort en del av Helsetilsynets vedtak.
I oppslagene er dette fremstilt som om Helsetilsynet sitter med fasiten, mens klageinstansen og domstolene fører en for liberal praksis og omgjør Helsetilsynets vedtak når saken kommer til nemnda. Dette «faktum» blir så presentert for stortingspolitikere, som har kommet med kommentarer på bakgrunn av det de får seg forelagt.
I og med at utgangspunktet er feil, blir kommentarene også forfeilet.
Rettssikkerhetsgarantier
Kontroll av helsepersonells utøvelse av faget har endret seg i de siste hundre år. Som innenfor andre profesjonsyrker må helsepersonellet finne seg i et kritisk blikk på det arbeid som utføres.
Feilbehandling innenfor helsesektoren kan som kjent få alvorlige følger. For å kunne utøve yrket som helsearbeider, må helsearbeideren som regel ha autorisasjon. Når helsearbeideren mister autorisasjonen, er dette ensbetydende med at vedkommende må forlate yrket. Det har derfor vært knyttet visse rettssikkerhetsgarantier til det å miste autorisasjonen. Etter legeloven og tannlegeloven av 1927 kunne autorisasjonen bare fratas ved dom.
Ved legeloven av 1980 ble kontrollmyndigheten lagt til Sosialdepartementet. Hensynet til rettssikkerheten ble imidlertid ansett som viktig, og domstolene ble gitt kompetanse til å prøve alle sider ved departementets vedtak, også forvaltningsskjønnet.
Helsepersonellnemnda
Pasientenes rettigheter er styrket de siste tiårene. Jeg vil i denne sammenhengen nøye meg å vise til bestemmelser i kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven og helsepersonelloven. Pasientombudene og Sivilombudsmannen skal sikre rettighetene for pasientene, og pasientene kan gjennom pasientskadenemnda kreve erstatning på objektivt grunnlag.
Helsepersonellnemnda ble opprettet ved lov av 2. juli 1999 og trådte i kraft 1. januar 2001 og fyller ti år om få dager. Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste. Helsepersonellnemnda skal være et uavhengig organ med høy helsefaglig og juridisk ekspertise. Den består av tre jurister, tre personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant. Sakene forberedes grundig av et sekretariat som består av jurister.
Sikkerhet og tillit
Av lovens forarbeider fremgår det blant annet: «Som nevnt ivaretar i dag Statens helsetilsyn både en rådgivende og sanksjonerende tilsynsfunksjon. To forvaltningsmessige instanser kan bidra til tryggere behandling av det enkelte helsepersonells sak og er bedre egnet til å skape allmenn tillit til systemet. Etter departementets syn vil dette styrke helsepersonells rettssikkerhet i møtet med tilsynsmyndighetene.
Et nytt nivå som klageinstans vil videre kunne avlaste domstolene ved å redusere antallet sivil- og strafferettslige saker mot helsepersonell». Helsepersonellnemnda skal med andre ord ha for ha øye pasientsikkerheten, tilliten til helsetjenesten og helsepersonellets rettssikkerhet.
Nemnda skjøtter sin oppgave
Helsepersonellnemndas statistikk viser at omgjøringsprosenten mellom 2006 til 2009 ligger mellom 8,6 og 20,5. Gjennomsnittlig ligger den i underkant av 13 prosent. Etter mitt skjønn viser dette at nemnda som klageorgan ivaretar den oppgave den er satt til å skjøtte.
Det kan være flere grunner til at nemnda kommer til en annen konklusjon enn Helsetilsynet. Nemnda kan for det første legge et annet faktum til grunn. Nemnda kan komme til at vedtaket på vedtakstidspunket er riktig, men at etterfølgende omstendigheter tilsier et annet resultat. En tredje grunn kan være at nemnda finner at prinsippet om forholdsmessighet i reaksjonsform tilsier en annen reaksjon enn den Helsetilsynet har valgt.
Til syvende og sist har hver sak sitt særtrekk og skal vurderes individuelt, selv om prinsippet om likebehandling i forvaltningen tilsier at like forhold skal vurderes likt.
Unntak, ikke regel
I medieomtalen har det blitt trukket frem enkelte eksempler på at helsepersonell som har begått seksuelle overgrep eller har vist lemfeldig omgang med A- og B-preparater, har fått tilbake autorisasjonen. Dette er ikke regelen, men unntaket. En har dessuten unnlatt å opplyse om omstendigheter som at det har gått lang tid fra forgåelse til at vedkommende har fått autorisasjonen tilbake, at helsepersonellet har fremlagt dokumentasjon for endret adferd eller innstilling – eller at det er knyttet vilkår til den nye autorisasjonen.
Det er gjort et poeng av at helsepersonellet kan møte i nemnda, men ikke pasienten. Flere av de sakene som nemnda har til behandling, gjelder ikke en aktuell pasient. Systemet er ellers lagt opp slik at det offentlige opptrer som motpart til helsepersonellet etter at en pasient har klaget. Etter forvaltningsloven er pasienten ikke part. Dette forhinder naturligvis ikke at pasientens utsagn og historie blir vektlagt i saksbehandlingen, først gjennom behandlingen i det lokale helsetilsyn, dernest hos Statens helsetilsyn og ved klage også i behandlingen i Helsepersonellnemnda.
Helsepersonellet møter for øvrig i nemnda i et mindretall av saker.
Avlaster domstolene
Hensikten med å opprette Helsepersonellnemnda var – foruten å trygge pasientsikkerheten og rettsikkerheten for helsepersonellet – å avlaste domstolene. I en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett (LB-2004-10156) uttalte retten: «Saken vil normalt først ha vært behandlet av
Helsetilsynet og deretter av Helsepersonellnemnda. Nemndas sammensetning skal sikre en best mulig helsefaglig og juridisk kompetanse for å kunne prøve Helsetilsynets vurderinger og enkeltvedtak, jfr. Ot.prp.nr.13 (1998–1999), side 24.. Domstolene besitter ikke den samme helsefaglige innsikt og bør derfor vise tilbakeholdenhet med å overprøve disse vurderingene, selv om alle sider ved saken kan prøves, jfr. helsepersonelloven § 71 første ledd. «Nemndas vedtak har med ytterst få unntak blitt stadfestet av domstolene».
Må finne seg i kontrollene
Alternativet til dagens system er å overlate oppgavene til domstolene i større grad enn hva tilfellet er i dag. Det vil koste tid og penger, både for staten og helsepersonellet.
Domstolskontroll med vedtak i forvaltningen er forankret i konstitusjonell sedvanerett og kan ikke endres gjennom ordinær lovgivning. Forvaltningen, og de som er satt til å skjøtte oppgavene på forvaltningens vegne, må derfor finne seg i at de vedtak som fattes, blir undergitt kontroll.
Om kontrollen skal utføres av statlige nemnder og domstoler, eller utelukkende av domstoler, er en sak for lovgiver å ta standpunkt til.