Frihandel med helse og risiko for monopolisering

Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Høyskolen i Lillehammer
NORGE DELTAR i forhandlingene om å fremme og regulere internasjonal handel med tjenester. Dette skjer som deltaker i de hemmelige TISA-forhandlingene om en frihandelsavtale med tjenester; «Trade in Services Agreement» (TISA).
Vi er fortrolig med det gamle liberale markedsbegrepet «komparative fortrinn» i internasjonal handel, hvor forestillingen er at i en konkurransesituasjon ville det skje en utjevning med hensyn til aktivitet og sysselsetting. Det skal skje ved at land og regioner utnytter sine ulike konkurransefortrinn og at alle blir vinnere. Fortrinn kan være tilknyttet produktivitet, pris eller ressurstilgang, sier liberale handelsøkonomer, og desto større forskjellen er i brutto nasjonalprodukt (BNP), desto større blir gevinsten for alle parter.
Slik er det ikke i vår allerede globaliserte økonomi. Den dype kløften mellom fattige og rike land har bare økt i kjølevannet av frihandelsavtaler og Verdens helseorganisasjons liberaliseringsinnsats for global frihandel.
FRIHANDEL MED HELSE. Det må bemerkes at begrepet komparative fortrinn tradisjonelt var knyttet til fysisk varehandel, men nå forhandles det i TISA-sammenheng, også om frihandel med tjenester som er immaterielle. Hvilke er de komparative fortrinn i denne sammenhengen? Pris? Spesialisering? Teknologi? Hva med trygghet og nærhet?
Europakommisjonen forsikret for en tid tilbake at offentlige helsetjenester ikke var en del av TISA-forhandlingene. Med lekkasjer fra disse forhandlingene kom sannheten. Lekkasjene stadfestes av Ska Keller, talsperson for organisasjon «Grønn handel», som uttaler: «Lekkasjene bekrefter det verst tenkelige angående TISA-forhandlingene. Til tross for at EU-kommisjonen sier at helse og andre offentlige tjenester ikke skal være en del av forhandlingene, har vi nå evidens for det motsatte. Kaninen kom ut av hatten, og nå vet vi at TISA ikke vil tvinge fram liberalisering av den vitale offentlige tjenestesektoren gjennom bakdørene, men som en framskutt del av en framtidig avtale. Men nå er det slik at helse og omsorg er en så livsviktig del av samfunnet at slike tjenester ikke bør bli handlet bort via en internasjonal avtale om frihandel».
Helsetjenester og det helseindustrielle kompleks er altså avslørt som en del av TISA-agendaen, og disse betraktes som høyst relevante med sikte på å utnytte komparative fortrinn.
UNNTAK? I TISA-forhandlingene kan land rapportere inn hvilke tjenester de varig vil unndra fra et kommende frihandelsregelverk. Den norske regjeringen har fulgt opp og spilt inn i forhandlingene at offentlige helsetjenester skal holdes utenfor dette regelverket. Men formuleringene til regjeringen er generelle, og avklarer ikke hva offentlige helsetjenester egentlig er i dag. Regnes for eksempel private helseaktører med? Slike trekkes jo inn hele tiden i det offentlige tjenestetilbudet ved omfattende anbud og oppdragskontrakter.
Er det norske forsøket om å oppnå unntak, bredt nok? Mener de kun fritak for egenproduserte statlige og kommunale tjenester i sykehus, behandling og omsorg? Sannsynligvis ja.
HELSETURISME. Private utenlandske selskaper er allerede på helsemarkedet som integrerte aktører gjennom nevnte anbud og kontrakter på de samme områdene som det offentlige helsevesenet. Regjeringen nevner heller ikke TISAs fremme av helsebehandlingsturisme, og hvordan Norge skal forholde seg til den.
Helsebehandlingsturisme innebærer at pasienter kan vandre mellom spesialisert behandling ved sykehus og behandlingssteder over grenser til mange land. Her gjelder lavest pris for hvor behandlingen skal finne sted. Nasjonale behandlingsinstitusjoner søker kostnadsreduksjon som følge av pressede helsebudsjetter.
Å åpne for helsebehandlingsturisme, ene og alene begrunnet med pris slik TISA gjør, undergraver tilbudet av basisbehandling av sykdom i alle land. Slik turisme vil skape priskonkurranse mellom land og behandlingssteder innen helse. Det vil skape et «race to the bottom» hvor lavest mulig pris for behandling teller. Det vil påvirke nasjonalt helsestell negativt i omfattende grad.
MENINGSLØS RETORIKK. Å behandle offentlig helsebehandling på lik linje med varehandel og annen kommersiell virksomhet, bryter fundamentalt med prinsippet om universelle rettigheter og pasientbehandling så geografisk nært som mulig.
Fritt behandlingsvalg, som vår regjering snakker om, blir i denne sammenheng meningsløs retorikk. I TISA-sammenheng er det kjent at Tyrkia har gått sterkt inn for sykebehandlingsturismen, med begrunnelse at de vil være klart konkurransedyktig med hensyn til pris. De har billig arbeidskraft i helsesektoren som skaper konkurransefortrinn.
MONOPOLISERING. TISA vil skape ytterligere monopolisering innen farmasøytisk industri. De mektigste og mest innovative selskapene vil konkurrere ut andre selskaper og oppnå markedsdominans. Med fri prissetting vil prisene stige og til sist ramme pasientene. Dessuten blir det lett slik at bare de rike landene, som Norge, har råd til å kjøpe livsviktige og livsforlengende medisiner.
Farmasøytiske selskaper hevder at medisinene blir dyre fordi de bruker store penger på forskning og utvikling. Studier viser at de bruker enda mer penger på markedsføring og avertering. TISA vil stimulere til en forsterket utvikling i denne retningen for å oppnå komparative fortrinn.
Alt i alt er det viktig at Norge passer på i forhandlingene og velger åpenhet. Stortinget må være klar over at en ratifisert avtale ikke åpner for utmelding eller nye unntak.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2015