Entusiasmen - og fagets videreutvikling

Erik Bertheussen, spesialist i allmennmedisin og fastlege, Hå helsesenter, Nærbø
I MINE studentdager ble vi en ettermiddag på andre året forelest av en eldre og svært erfaren kirurg, som avsluttet med å oppfordre alle kvinnelige studenter som aspirerte mot hans profesjon til å tenke i andre baner allerede da. Han sa dette i beste mening fordi kvinner etter hans erfaring ikke taklet utfordringene og endte opp med å bli frosset ut av avdelingen hans.
En modig medstudent reiste seg og svarte: «Det er ingen fare, for når vi er uteksaminert, er heldigvis din generasjon død og begravd». Jeg har ofte tenkt på at det skulle ha vært meg som sa dette.
TVIL OG SKEPSIS. Dag Coucheron uttrykker i Dagens Medisin 18/2012 sin skepsis til diagnoser og medisiner i psykiatrien. Han antyder at dette ofte er noe som mis- eller feilbrukes av sine unge og entusiastiske kolleger, mens han selv tillegger seg «adelsmerket tvil og skepsis» etter nesten 50 år i praksis. Jeg synes dette fortjener en kommentar.
Heldigvis går tvil og skepsis begge veier i den medisinske profesjons generasjonsskiller. Var det ikke for unge og entusiastiske legers tvil til de etablerte normene, ville vi fortsatt ha forklart barselfeber med for høye vinduskarmer - og behandlet schizofreni med lobotomi.
NØDVENDIG KODESETT. Diagnoser er intet onde, men tvert imot et helt nødvendig kodesett for å etablere felles forståelse for sykdom og forbedret behandling. Uten diagnoser ville faget vårt aldri ha beveget seg fremover. En diagnose kan endre seg sammen med sykdomsutvikling, eller revurderes ved endret kjennskap til pasienten. At tidligere diagnoser følger pasienten, kan være nyttig for å belyse hvordan tidligere fagpersoner har vurdert sykdomsbildet.
Noen pasienter vil ikke være enige i sin diagnose. Dette kan være en utfordring, men trenger ikke å bety at diagnosen er feil.
OVERMEDISINERING. Medisiner er en fantastisk nyvinning i vår verktøykasse som må brukes riktig. Problemet er ikke maktsyke psykiatere som påtvinger sine pasienter diagnoser og medisiner de ikke trenger. Leger gjør feil, som alle andre, men det ikke her tyngden ligger. De fleste mennesker med alvorlige psykiske lidelser bruker etter min erfaring ikke for mye medisiner. Tvert imot tar de for lite, eller selvmedisinerer på en uhensiktsmessig måte.
Et større problem er snarere at store deler av den friske befolkningen har et behov for å diagnostisere og medikalisere livets normale motbører, og er svært så compliant med sine sovetabletter, angstdempende og antidepressiva. Etter min mening er det her hovedtyngden av overmedisinering ligger.
VIDEREUTVIKLING. Jeg ville ha vært svært forbauset dersom Dag Coucheron gjennom sine 50 år i praksis aldri hadde kommet over feildiagnoser og feilmedisinering. Jeg kjenner ham ikke, og har aldri møtt ham eller korrespondert med ham. Likevel synes jeg det er på sin plass å minne om at hele profesjoner ikke kan fordømmes - eller tillegges motiver - basert på enkeltkasuistikker.
Coucheron er antakelig eldre og desillusjonert. Han tror kanskje på samtale i monoterapi for alle tilstander. I min alder er jeg heldigvis fortsatt entusiastisk og åpen for videreutvikling.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2012