Dødsdømte barn - et likegyldig samfunn

Dag Coucheron, psykiater og tidligere overlege
FORTVILTE NØDSKRIK fra foreldre til narkomane finner av og til veien til pressens forsider. Oftest blir det med det. Noen få politikere tar opp hansken. Så dør debatten hen.
Hvordan motivere?
Foreldrene etterlyser gang på gang en effektiv, human og fremfor alt virksom hjelp for sine barn. De møtes av behandlingsapparatet som sier at den rusavhengige må være motivert for å kunne motta behandling.
Dette er mange åpenbart ikke. I hvert fall ikke bestandig.
Er ikke jobben til helsevesenet da å forsøke å motivere den narkomane? Hvordan gjør man det? Ved å snakke lavmælt og vennlig til ham og forholde ham at det er både dumt og skadelig å bruke stoff?
Mislykket. Han vet det allerede. Har visst det i årevis. Men han vet også at et rusfritt liv ikke gir ham varige gleder.
Nestekjærlighet?
Rusen gir en kortvarig følelse av velvære, eller endog av og til en lykkefølelse. Kortvarig, riktignok, men noen timer i himmelen er kanskje en verdi det er vanskelig å gå forbi. Jeg er enig i at religionen er et bedre alternativ, men som oftest holder ikke omvendelse til Kristus lenge for disse pasientene. Det som varer, er ofte kristen nestekjærlighet der den finnes i samfunnet. Av og til møter vi den, gudskjelov!
Denne formen for omsorg kan ha som motto: Vi tillater ikke at vår sønn, vår datter, våre barn og våre medmennesker langsomt og sikkert bukker under, men vi vil samtidig ikke ødelegge deres menneskeverd ved å sperre dem inne i årevis.
En mulig avtale
Hvis samfunnet åpnet øynene for realitetene i dagens situasjon, vil dette kunne greie å fange inn mange stoffmisbrukere til å gå med på følgende tankegang: Vi tar hånd om deg i tre uker på et dertil egnet distriktspsykiatrisk senter (DPS), som har senger og medisinsk personell og som er godt bemannet, der du kan bli avgiftet under en paraply av medisiner slik at du slipper de plagsomme abstinenssymptomene.
Klarer vi ikke den medisinske biten, søker vi hjelp i somatikken. Vil du kunne dette tilbudet? Signere en avtale mellom bruker og hjelper?
Tid til å forstå
Svært mange vil kunne svare ja på dette. I løpet av disse tre ukene kan man bruke tid på å snakke med pasienten, forsøke å forstå - og sammen finne veier fremover til et rusfritt liv.
Det finnes mange humane hjelpere i behandlingsapparatet som forstår at det viktigste i all menneskebehandling er medmenneskelighet.
Når så den ulykkelige unge er ferdig med sine tre uker, vil han naturligvis ha lett for å søke seg tilbake til gamle venner og vaner. Så er det å begynne på nytt igjen. Snakke, motivere og følge et moralsk imperativ i de fleste menneskers sinn: «Jeg tillater ikke at du går til grunne».
I denne prosessen vil den narkomane oppleve at det er et vennlig samfunn der ute, et samfunn som er motivert av nestekjærlighet og varme og som ikke ønsker ham død. Et samfunn som tar et vanlig, medmenneskelig, moralsk standpunkt og roper: Jeg tillater ikke at du dør!
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/09