Covid-19 – en forvirringstilstand
Med den første – og forvirrende pandemietappen – har vi fått på plass en rekke planer og blitt gjort oppmerksomme på svakheter og mangler. Dette må vi nå bruke aktivt i møte med den kommende smittetoppen – eller kommende pandemier.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Kronikk: Ann-Chatrin L. Leonardsen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og forsker ved Sykehuset Østfold – på vegne av styret i Anestesisykepleierne NSF
BASERT PÅ internasjonale erfaringer er helsepersonell spesielt utsatt for smitte under Covid-19-pandemien. Samtidig er helsepersonells kompetanse avgjørende for å ivareta de sykeste.
Helsepersonell har nær kontakt med andre mennesker, og nå også personer med SARSCoV-2, et nytt virus man har lite sikker kunnskap om med tanke på dødelighet, risiko og smitteveier.
Internasjonalt helsepersonell har varslet om svært belastende arbeidsforhold og umenneskelige prioriteringssituasjoner. Den 3. mars advarte Verdens Helseorganisasjon (WHO) om en global mangel på smittevernsutstyr på grunn av økt etterspørsel, «hamstring» og feil bruk»
Vi har lest om helsepersonell som har levd i selvvalgt isolasjon fra pårørende, for å holde seg friske og for å unngå å smitte sine kjære. Dette har vært, og kan komme til å være, arbeidshverdagen for helsepersonell både i spesialist- og kommunehelsetjenesten i lang tid fremover.
MOT KLOKKA. Folkehelseinstituttet (FHI) har holdt sin «faglige hånd» over evidensgrunnlaget siden pandemiens inntreden. Men FHI jobber også «mot klokka»; med massivt arbeidspress, stor etterspørsel av klargjørende oppsummeringer av eksisterende evidens, og retningsgivende prosedyrer som er relatert til alle forhold omkring smittevern generelt – og blant helsepersonell i alle slags avdelinger og situasjoner spesielt.
For helsepersonell har eksempelvis aerosolgenererende prosedyrer vært viktig å få oversikt over, idet disse prosedyrene innebærer luftsmitte i tillegg til kontaktsmitte, og behov for annen smittevernstilnærming. FHI kom ut med et skriv om slike prosedyrer og har publisert oversikter om hvordan helsepersonell skal forholde seg i ulike situasjoner. Likevel er det ikke nødvendigvis samsvar mellom anbefalingene og internasjonale konsensusrapporter, noe som kan skape forvirring. I tillegg har informasjonsmengden vært enorm for helsepersonell i denne korte perioden. Det er utfordrende å få oversikt over situasjonen som «vanlig» innbygger og som helsepersonell.
ANESTESIAVDELINGENE. Anestesisykepleierne Norsk Sykepleierforbund (NSF) gjennomførte en spørreundersøkelse i sitt nettverk av fagsykepleiere i perioden 21.–24. april. Vi oppfordret til at kun en fagsykepleier fra hver avdeling/enhet skulle svare, og vi fikk inn 34 svar. Svarene kom inn fra små avdelinger, med 0–10 anestesisykepleiere ansatt, til store avdelinger med over 50 ansatte. Siden en av anestesipersonellets kjerneprosedyrer er intubasjon, satte vi fokuset på prosedyrer blant annet ved denne prosedyren, som er anerkjent som aerosolgenererende.
Funnene viser til stor variasjon tilknyttet forholdsregler, bruk av personell og av smittevernsutstyr. 17 av 34 svarte at planlagt intubasjon av pasienter som skal opereres, gjennomføres på operasjonsstue med overtrykk. 11 av 34 svarer operasjonsstue med undertrykk, og det er også andre alternativer hvor svarene er spredt jevnt utover: operasjonsstue med ventilasjonen avskrudd, med «laminar Air Flow»-tak (LAF-tak), med nøytralt trykk, eller på intensivavdeling. Det er stor variasjon med tanke på hvor mange med intubasjonskompetanse som, ifølge de ulike lokale retningslinjene, skal være til stede ved intubasjon, hvem som skal utføre intubasjonen – og tidsangivelser for hvor lenge annet personell må vente etter intubasjonen før de kan komme inn på operasjonsstuen.
Det kan skape forvirring at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom anbefalingene og internasjonale konsensusrapporter
FORVIRRING OM PROSEDYRER. Det er også stor variasjon i respondentenes svar på hva som er definert som aerosolgenererende prosedyrer, og hva slags utstyr ulikt personell benytter, avhengig av funksjon i teamet. Dette indikerer at prosedyrene som er utviklet lokalt, varierer, og at det er utfordrende for den enkelte å få oversikt over prosedyrene og informasjonen. De aktuelle prosedyrene vil også være gjeldende for andre yrkesgrupper, som operasjons- og intensivsykepleiere, anestesileger og operatører.
Ifølge Smittevernloven skal smitteverntiltak «være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering» (§ 1–5). Videre påpekes at «Det regionale helseforetaket skal utarbeide en plan om det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført» (§7–3).
TRYGGHET ER MULIG. Vi har med denne første bølgen fått på plass en rekke planer, blitt gjort oppmerksomme på svakheter og mangler. Dette må vi bruke aktivt i møte med den kommende smittetoppen - eller kommende pandemier.
Vi må opprettholde fokuset på evidensbasert praksis til tross for at fokuset vender tilbake til elektiv virksomhet.
Bare slik kan vi skape trygghet i forvirringstilstander – med solid, forskningsbasert kunnskapsspredning rettet mot det spesifikke funksjonsområdet den enkelte arbeider ved.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Dagens Medisin 08/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen
