Bør SLV bli strengere?

Innlegg: Jan Norum, medisinsk rådgiver i Fagavdelingen, Helse Nord RHF og professor II ved UiT

I DAGENS MEDISIN (02/2017) ble det, av kollega Daniel Heinrich ved Ahus, fremsatt påstand om at Statens legemiddelverk (SLV) er for streng i sin vurdering av kost-/nytte ved nye kreftlegemidler – i dette tilfellet tilknyttet nivolumab (Opdivo®) ved metastatisk nyrekreft.

Nye kreftlegemidler godkjennes jevnlig til bruk i helsetjenesten til glede for pasienter, pårørende og ansatte. Når Beslutningsforum har godkjent et nytt kreftlegemiddel, kan kreftleger tilby ytterligere ny behandling. Samtidig øker kostnadene og helseforetakene må håndtere en budsjettpåvirkning som kan nå tosifrede millionbeløp per år per nytt legemiddel.

IKKE FOR STRENGT. Beslutningsgrunnlaget blir fremskaffet av SLV. Det er derfor naturlig at de får et sterkt fokus i forhold til sine vurderinger, men faktum er slettes ikke at SLV er for streng i sine vurderinger.

SLV benytter rutinemessig internasjonale studier i sine hurtige metodevurderinger. Disse er ikke representative for norske pasienter. Som eksempel er aldersgruppen av pasienter som inkluderes i randomiserte legemiddelstudier, generelt lavere enn aldersgruppen som rammes av sykdommen. Som eksempel var gjennomsnittsalderen for pasientene som fikk pembrolizumab (Keytruda®) for småcellet lungekreft i KEYNOTE studien, mellom 62 og 63 år. I Norge er gjennomsnittsalderen for denne pasientgruppen på 69,4 år.

QALE. Når gjennomsnittlig gjenværende forventede gode leveår (QALE) nå skal brukes i vurderingen av betalingsvilje, sier det seg selv at pasientgruppens alder er blitt meget sentralt. I eksempelet ovenfor ble det beregnet 15 QALE, mens det reelle for denne pasientgruppen er i underkant av 10 QALE. I praksis betyr dette etter de nye prioriteringene en middels betalingsvilje i stedet for den høye betalingsviljen angitt av SLV. Tilsvarende eksempel kan også gis nye legemidler for brystkreft.

I dag benyttes det hemmelige priser, fremkommet etter forhandlinger mellom Sykehusinnkjøp og legemiddelprodusent, som grunnlag for legemiddelkostnadsberegningene. Dette i form av apotekenes innkjøpspris (AIP). For helseforetakene er dette ikke den reelle kostnaden. I tillegg til AIP får de også et påslag som skal dekke kontingenten til legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS).

RASKEST I EUROPA. Oppsummert er dermed SLV sine beregninger slettes ikke strenge. Dette er trolig også en av grunnene til at Norge nylig, under møtet til den europeiske foreningen for medisinsk onkologi (ESMO) i København, fremsto som det landet i Europa som raskest tar i bruk ti av de nyeste kreftlegemidler. Resultatene ble presentert av direktør Thomas Allvin i EFPIA. Ingen land i Europa er raskere til å ta i bruk de nye legemidlene enn Norge.

Likevel kan man i den faglige og offentlige debatt få inntrykk av det motsatte. En strengere vurdering og prioritering fra SLVs side, basert på den faktiske gjennomsnittsalderen for pasientgruppen, ville kanskje føre til at vi blir mer restriktive med innføring av nye legemidler.

UTFORDRING. En annen utfordring er SLVs ventetider for gjennomføring av hurtige metodevurderinger.

Dette kan kanskje løses ved at oppdrag overføres til helseøkonomiske forskningsmiljø ved universitetene. Denne bruken av såkalte «evidence review group» er en praksis NICE i Storbritannia benytter seg av. Bruken av forskningsmiljøet ved universitetet i Sheffield er her et eksempel. Dette kan både øke hastigheten og styrke forskningsmiljøene.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2017