Alvorlig syke fanger må få bedre rettssikkerhet

Andreas Wedervang-Resell, allmennlege og fengselslege i Skien
MÅTEN ET SAMFUNN behandler sine fanger på, avslører hvor sivilisert det er. Denne formuleringen tilskrives Sir Winston Churchill, som selv hadde vært fengslet under boerkrigen i 1899. Ordninger som sikrer human behandling av pasienter i fengsel, er en del av grunnmuren i et sivilisert samfunn.
I norske fengsler kan mennesker sitte uker eller måneder i isolasjon. Noen av fangene utvikler dype depresjoner og forvirringstilstander. Det er ofte vondt, både for helsepersonell og fengselsbetjenter, å være vitne til virkningene av denne behandlingen. Hvert eneste år velger noen pasienter å avslutte livet i fengslet.
Full isolasjon har den samme ødeleggende effekt på individet, enten den iverksettes i Abu Ghraib eller i Arendal. Isolasjon er et godt eksempel på situasjoner der det kan være nødvendig for legen å si ifra om medisinske skadevirkninger av soningsforholdene.
NORSK PRAKSIS. Norge underskrev i 1973 Europarådets fengselsreglement. Dette gir en konkret anvisning for behandling av pasienter i fengsel og for håndtering av uenighet mellom lege og fengselsleder.
Norge har uten forbehold underskrevet senere revisjoner av reglementet. Først i 1987, senest i 2006 av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Etter at ledelsen ved Tromsø fengsel for noen år siden gjentatte ganger tilsidesatte fengselslegens råd, med dramatiske konsekvenser for dem som ble rammet, ble det avdekket at de europeiske fengselsreglene ikke er implementert i Norge. Klare medisinske råd kunne uten videre tilsidesettes av personer uten medisinsk fagkunnskap, og uten noen form for kvalitetssikring.
Arbeidet med å bringe norsk praksis i harmoni med de europeiske fengselsreglene, ble straks igangsatt. Den øverste ledelsen, både i justis- og helsesektoren, understreket at saken hadde høy prioritet. Dette var i 2008.
FORTSATT I UTAKT. Helsedirektoratet lanserte i år en ny skriftlig veileder for fengselshelsetjenesten. Norske fangers rettssikkerhet er nå formelt sikret, hevdes det. I virkeligheten er norsk praksis ennå ikke brakt i samsvar med Europarådets fengselsreglementet, selv på det sentrale punktet om håndtering av uenighet mellom helsetjeneste og fengsel.
Hovedregelen i det europeiske fengselsreglementet er at i saker der helseaspektet er sentralt, skal fengselslegens råd følges. Dersom fengselsledelsen tilsidesetter medisinskfaglige råd, plikter fengselslederen straks å utstede en personlig rapport. Denne skal legges fram for overordnet myndighet sammen med legens anbefaling.
Direktoratets nye veileder foreskriver derimot at i situasjoner med uenighet, skal fengselslegen koble inn fylkesmannen, som i neste runde skal kunne videresende saken til kriminalomsorgens regionskontor for endelig avgjørelse. Ordningen er utarbeidet av sentrale helse- og justismyndigheter, i bekvem avstand fra uavhengige medisinske, juridiske og menneskerettslige fagmiljøer.
NØDVENDIG KOMPETANSE? Ordningen som direktoratet legger opp til, fritar fengselsleder fra ansvaret for å håndtere situasjoner med uenighet, og plasserer det i stedet hos fengselslegen. Dette er en uheldig. Ansvaret bør ligge hos fengselsledelsen, som allerede har det juridiske og administrative ansvaret.
Ifølge den nye veilederen forblir den endelige beslutningsmyndigheten i kriminalomsorgen, men på ett administrativt nivå over fengselslederen. Det er grunn til å spørre om disse kontorene har den nødvendige uavhengighet og kompetanse til å avgjøre i kontroversielle saker som i ytterste konsekvens kan stå om liv og død.
JA TIL KOMMISJON! Da Helsedirektoratets utkast til ny veileder for fengselshelsetjenesten var på høring, anbefalte fengselslegene og Legeforeningen å opprette en nasjonal fengselsmedisinsk kommisjon, som håndterer situasjoner der helselovgivning er i konflikt med straffegjennomføringslov.
Forslaget om en slik kommisjon er også fremmet og støttet fra flere andre høringsinstanser. En slik kommisjon vil bidra til å sikre innsattes rettssikkerhet ved å:
- få en kompetent beslutningsmekanisme, der alle relevante fagdisipliner er representert
- sikre lik praksis i hele landet
- bygge opp kompetanse knyttet til et vanskelig og undertematisert felt.
PÅ LIV OG DØD. Vissheten om at en slik kommisjon har endelig beslutningskompetanse, vil bidra til forsvarlige og gjennomtenkte avgjørelser på underordnet nivå. Med tiden kan kommisjonens praksis bli retningsgivende for ansatte i kriminalomsorgen og helsetjenestene.
Hvordan vi behandler pasienter i fengsel, er en følsom indikator for samfunnets sivilisasjonsgrad. Vi kan ikke ta lett på disse problemstillingene. De dreier seg om Norges anstendighet som en rettsstat. For den enkelte innsatte kan det være spørsmål om liv eller død.
MEDFORFATTERE:
Helle Kristine L'Abée-Lund, allmennlege og fengselslege, Trondheim
Kjetil Karlsen, allmennlege og fengselslege, Tromsø
Ingen oppgitte interessekonflikter