Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Trude Bassos blogg Publisert 2018-12-31

2037 - en nyttårsdystopi

Hun slapp fra seg et grynt i det grønnrutede skjerfet hun hadde viklet rundt halsen. Iskaldt slaps trengte seg inn mellom sålen og læret der hun var på vei over broen i retning sykehuset en januardag i 2037.

Hun bøyde nakken og så ned på skotuppene som nå lå begravet i bløt snø og forbannet alle de tørre sokkene som lå i kommoden hjemme, og ikke i ryggsekken sammen med dagens arbeidstøy. Hun vurderte i en brøkdel av et sekund å ringe samboeren og be han komme innom med et par, men ristet ideen vekk og inn i skjerfet. Hun visste han allerede hadde hendene fulle med matpakker og skifteklær til ungene, for ikke å snakke om ungene.

Hun hadde kommentert på haugen med skittentøy for en liten time siden og fått et drepende blikk i retur. Selv hadde hun låst seg inn hjemme for knappe sju timer siden og stupt i seng etter et særdeles kort møte med tannbørsten. Hun hadde en form for vakt annenhver dag. Hver femte uke jobbet hun fire netter. I takt med at stadig flere banket på døren for øyeblikkelig hjelp på sykehuset hadde det, bare siden hun selv var ferdig på legestudiet for 12 år siden, blitt stadig mindre planlagt dagarbeid og tilsvarende mer vakt.

Primærhelsetjenesten

Primærhelsetjenesten kom seg aldri helt igjen etter rekrutteringssvikten for tjue år siden. Fastlegeordningen avviklet seg selv og mange leger hadde tapt store summer de selv hadde investert i den gamle ordningen. Allmennlegene i dag jobbet enten helprivat for selvbetalende kunder eller på oppdrag fra forsikringsselskap, eller som ansatte i regionene.

Både de næringsdrivende legene og de regionalt ansatte hadde langt på vei fraskrevet seg ansvar for uforutsigbar utredning av pasienter med akutt sykdom eller skade. De forholdt seg nå stort sett til planlagt oppfølging og behandling og til brukere av regionale sykehjem. Ble du syk nå om dagen var det bare å troppe opp på sykehusets akuttpoliklinikker og smøre seg med tålmodighet. De bemidlede og de med gode forsikringsordninger gjennom jobben, kunne sette seg beskyttet på en privat sykesentral i stedet.

Det todelte helsevesenet

Hun rynket nesen og så ned på vannet som trakk seg ut og inn av støvletten ved hvert tråkk og tenkte det egentlig var et paradoks at jo flere års erfaring hun opparbeidet seg, jo mindre tid hadde hun til å lære dybden i faget sitt. Et par år til nå, tenkte hun, et par år og så var hun fri til å søke seg jobb på en av privatklinikkene som hadde vokst frem under offentlige overføringer under de borgerlige regjeringene som med korte avbrekk stort sett hadde sittet ved kongens bord siden 2013.

Tolv år var gått siden eksamen. Alle punktene i Dossier var avkrysset for flere år siden så hun var formelt godkjent spesialist. Ikke at det hadde hatt noen praktisk betydning. På grunn av det økte behovet for vaktgående leger var det nå relativt sett blitt betydelig flere stillinger for underordnede leger i primærsjikt enn overlegestillinger og foreløpig anså de private klinikkene henne som for uerfaren i alt med unntak av elementær øyeblikkelig hjelp.

De private klinikkene hadde mer enn god nok tilgang på leger for å yte grunnleggende helsehjelp, og arbeidsbetingelsene her var ikke så veldig annerledes de i det offentlige. Det var i den høyspesialiserte helsehjelpen konkurransen om arbeidstakernes gunst var høy. Og det var her de private glatt kompenserte økonomisk for manglende vakttillegg og forlengede arbeidsuker. Lederne i det offentlige hadde nok et oppriktig ønske om å kunne svare på tilbudene for å demme opp for kompetanseflukten, men «innenfor gjeldende rammer» åpnet ikke for det.

Nåløyet for å få godkjenningsstempel av de private forsikringsselskapene til å behandle helprivat finansierte pasienter som ikke ble dekket av den offentlige pasientskadeordningen var trangt. Veldig trangt. Hun foraktet seg selv for å ønske seg bort fra det offentlige sykehuset. Kronisk brannslukking og primærvakter på tolvte året slet på motivasjonen samme hvor godt hun egentlig likte selve legejobben.

Pasientintegritet i sengeknapphetens tid

Sykepleiernes dagskift startet et kvarter tidligere enn hennes så det var tallrike alternativer mellom ferdigtråkkede spor over broen hvis hun bare hadde fulgt med. Den venstre foten var så våt nå at det var hensiktsløst å forsøke å komme seg tørrskodd over de resterende meterne over til akuttmottaket. Hun så opp på de etterhvert tilårskomne bygningene som dannet en slags skyline over elven. For tretti år siden ble de stolt vist frem som materialiseringen av det moderne norske helsevesenet. Om ti år nå var disse bygningene like gamle som den sagnomsuste høyblokka var da den ble revet i 2010.

Hun bremset opp, fylte lungene med rå vinter og knep øynene sammen og bildet av et bulende sykehusbygg kom frem på netthinnen. Sykehusveggene este ut rundt midjen, men like før den uunngåelige eksplosjonen slo hun øyelokkene opp. -Om ikke direkte stolte som de riktig gamle sykehusbyggene, så var de i hvert fall solide nok til å takle høyt innvendig trykk, konkluderte hun for seg selv.

Pasientrommene ble i sin tid bygget så små at det ikke skulle være mulig med to senger på hvert rom. Pasientens integritet hadde hatt mye å si under utformingen av sykehusene som ble bygget utover på 2000-tallet. Enerom skulle verne om taushetsplikten og smittevernet og pasientene skulle få gråte og gjøre fra seg i fred.

Hun husket ikke helt når det skjedde, men for omtrent ti år siden måtte de første avdelingene på sykehuset sette inn ekstra senger på de små rommene. Ledelsen hadde konkludert med at det tross at var bedre med trang plass, enn ingen plass. Nå var det tilbake til dobbeltrom på hele sykehuset med unntak av en palliativ sengepost. På rommene lå pasientene solidarisk skulder ved skulder og pasientintegriteten var tilbake til der den var før 2009. Hvis vinneren av den innerste sengen skulle kjøres ut av rommet, måtte den andre sengen flyttes ut først.

Gjennom travle morgentimer så korridorene mest ut som sengeavdelingen på Ikea. Dette hadde blitt for mye å takle for vaskerobotene som hadde erstattet de fleste av renholderne for en ti års tid siden, så nå hadde sykehuset sett seg nødt til å avertere etter nye renholdere. Stramme sykehusbudsjett gjorde det vanskelig å konkurrere om arbeidskraften.

Hun var kommet over broen nå og skrittet over mot akuttmottaket og passerte en seks-sju ambulanser som allerede hadde stilt seg opp foran inngangen for å avlevere syke og skadde. Hun trampet av seg slapset som satt fast i skoene, børstet den fuktige snøen av skuldrene, rettet ryggen og forsvant inn døra.  

 

Epilog

Undertegnede er ikke negativ av natur, så det finnes en lysere versjon av fortellingen. Noen vil kalle den en utopi. Jeg tror ikke det. Interesserte helsepolitikere kan bare ta kontakt så skal jeg sende den over.       

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

REGJERINGENS PLANER OM SAMMENSLÅING AV SYKEHUS I NORD

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!