Likeverdsreformen - mer enn gode intensjoner?

Når regjeringen nå legger frem Meld. St. 25 (2020-2021), en likeverdsreform som skal bidra til et samfunn med bruk for alle, heier jeg med full kraft. Tiltak som kan gjøre livet enklere for familier som har eller venter barn med behov for sammensatte tjenester er velkomment.

Likevel frykter jeg at de gode intensjonene ikke vil bli fulgt opp med økonomiske midler. Uten nødvendig ressurstilførsel tar det svært lang tid å få på plass nye tiltak, spesielt i allerede hardt pressede helse- og velferdstjenester.

Barnekoordinatorordning
Et sentralt tiltak i Likeverdsreformen er å lovfeste en ny barnekoordinatorordning i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Jeg mener det er ytterligere to faktorer som er avgjørende for å lykkes: Rett kompetanse og tilstrekkelig med tid. Det må være fagpersoner med rett kompetanse som utfører koordineringsoppgaven, og aktuelle fagpersoner må ha kapasitet til å kunne utføre oppgaven på en tilfredsstillende måte.

Ressursen tid er dessverre et knapphetsgode i helsetjenestene. Jeg har selv erfart hvor krevende det er å være koordinator når man tynges av altfor mange arbeidsoppgaver og samtidig vet at det er mange måneders venteliste for dem som venter på tjenester. Slik er arbeidshverdagen for de fleste ergoterapeuter. Til å være en profesjon som bidrar til bærekraftige helse- og velferdstjenester, er det altfor få av oss.

Ergoterapeuter har alltid som mål å skape deltakelse og inkludering, og vi er en av profesjonene som har kompetanse til å være koordinator i en ansvarsgruppe. Når vi jobber med barn og familier med behov for sammensatte tjenester, er det å være koordinator en svært viktig oppgave. Det må imidlertid ikke legges skjul på at det er en ressurskrevende oppgave. Desto viktigere er det at fagpersoner gjør denne jobben, slik at foreldrene kan bruke sin tid og sine krefter på andre ting i hverdagslivet.

Ny rettighet eller keiserens nye klær?
I eksisterende lovverk har pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester allerede rett til koordinator og individuell plan. Rettigheten skal sikre samordning og fremdrift i tjenestetilbudet.

Evalueringsrapporten for regjeringens opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering avdekker imidlertid at denne rettigheten ikke fungerer godt i praksis. Dette bekreftes av både kommunene og brukerorganisasjonene. Evalueringen synliggjør også at dårlig kommuneøkonomi gjør det til en kamp å beholde den kompetansen og kapasiteten man har, hvilket gjør det svært krevende å skulle investere i ny kompetanse eller utvide kapasiteten.

Dette er erfaringer som må tas på alvor ved realisering av en ny barnekoordinatorordning. Ressurser må tilføres slik at vi får bedre tjenester og ikke bare en litt ny vri på noe som har vist seg å ikke fungere.

Fra 2020 ble ergoterapeuter en lovpålagt profesjon i kommunehelsetjenesten fordi det er et hull i tjenestene uten oss. Det bekymrer mange at det fortsatt er kommuner som mangler ergoterapeuters kompetanse, men like bekymringsfullt er det at svært mange kommuner har for dårlig grunnbemanning.

Ergoterapeuters kompetanse smøres i altfor stor grad for tynt utover mange oppgaver, og potensialet for mer deltakelse og inkludering blant innbyggerne, også barna, er stort. For å oppnå det må kapasiteten økes, blant annet for utføring av koordinatoroppgaver.

Inkludering og deltakelse
Ett av fire hovedmål med Likeverdsreformen er å skape en meningsfull hverdag for barn og familier med barn som har sammensatte behov. Dette kan oppnås med ergoterapeuters kjernekompetanse og virke, hvor målet alltid er aktivitet og deltakelse i hverdagslivet. Selv om mange kommuner har egne barneergoterapeuter, er det svært mange ergoterapeuter som jobber med hele aldersspennet i sin kommune. Disse strekker seg gjerne lengre enn langt for å skape inkludering og deltakelse for alle innbyggerne.

Ergoterapeuter er klare for å bidra med habiliterende kompetanse og tjenester, deriblant gjennom koordinatoroppgaver, men da må det flere ergoterapeuter på plass.  

Norsk Ergoterapeutforbund meldte at ergoterapeuter var klare til tjeneste da eldrereformen Leve hele livet ble lagt frem, og da en lang rekke kommuner valgte å satse på hverdagsrehabilitering. Vi har imidlertid vært tydelige på at økonomiske midler er en forutsetning. Det har ikke blitt tatt på alvor. Tilskuddsordninger er ikke godt nok.

Evalueringsrapporten for regjeringens opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering har vist at årene med tilskuddsordninger i liten grad har gitt varige endringer. En av case-kommunene oppgir for eksempel at tilskuddsfinansiert hverdagsrehabilitering, som viste gode og økonomisk lønnsomme resultater, har blitt lagt ned fordi det ikke var midler til å fortsette driften. Nå må grunnbemanningen styrkes slik at Likeverdsreformen kan resultere i varige tiltak.

Vi er klare til tjeneste, men Stortinget må gjennom behandling av stortingsmeldingen peke ut retningen. Så må det følges opp med økonomiske midler. Ansatte i helse- og velferdssektoren har ikke kapasitet til nye oppgaver uten å risikere at det går ut over kvaliteten.

Med likeverdsreformen skal barn og familier med behov for sammensatte tjenester motta sammenhengende og gode tjenester, være sjef i eget liv, ha en meningsfull hverdag og oppleve ivaretakelse og inkludering. Jeg heier - og håper de gode intensjonene følges opp med nødvendige ressurser.