Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Torgeir Bruun Wyllers blogg Publisert 2018-09-27

Kjære statsråd Bent!

Jeg ser av nrk.no at mitt tøysete blogginnlegg om forstoppede lyr og kvalme vannbøfler nå er blitt noe du må svare for i Stortinget. Livet som statsråd må sannelig være ganske uforutsigbart – like uforutsigbart som skjebnen til et helsepolitisk utspill. I sju år har jeg nokså regelmessig deltatt i den helsepolitiske debatten, til dels med ganske viktige momenter om jeg kan få være litt ubeskjeden. Sammen med en tverrfaglig gruppe særdeles kvalifiserte fagfolk har jeg sågar skrevet 300 sider om hvordan helsetjenesten kunne vært organisert mer hensiktsmessig. Den boken kunne neppe møtt mer øredøvende mangel på interesse hos våre sentrale helsepolitikere – i hvert fall fra Høyre og Arbeiderpartiet. Men når jeg begår et passelig useriøst stunt, da skriver en Arbeiderpartipolitiker spørsmål og du kalles frem og må svare. Stakkars Bent!

Du svarer at jeg blir invitert til å komme med mine innspill direkte til Legemiddelverket om rutinene for rekvirering av uregistrerte legemidler. Men kjære Bent – skjønner du ikke at det er ikke det saken handler om? Det er ikke min sak å finne gode rutiner for leveranser av uregistrerte legemidler til sykehusene. Legemiddelverket har i årevis praktisert en ordning for dette som de har måttet forstå var ren pro forma. Det eneste som er nytt nå, er at jeg har påpekt det offentlig. Da må det plutselig endres! Da blir det plutselig gjenstand for spørsmål til statsråden!

Poenget mitt var jo ikke i og for seg å plage verken Legemiddelverket eller deg med akkurat dette. Det tar meg ikke så mange minutter per måned å fylle ut akkurat disse skjemaene, og jeg lover å ikke tøyse mer med dem nå. Kommer det rekvisisjon på et legemiddel som ofte brukes mot kvalme, så kan jeg jo skrive at det ble brukt til kvalme mennesker hvis det er slik at Legemiddelverket blir lei seg om de ikke får skjemaet sitt. For mest sannsynlig er jo det korrekt, selv om sannheten fortsatt er at jeg ikke har peiling – ikke kan ha peiling – på hvorfor akkurat det legemiddelet ble bestilt.

Hele poenget med saken – og grunnen til at det fikk så stor utbredelse på sosiale medier – er at den er en lyskaster-sak, om du forstår hva jeg mener? Jeg kunne ha valgt en helt annen, la meg nevne to gode kandidater:

Hver dag når jeg sitter på sengeposten og forsøker å få best mulig innsikt i hva som feiler hver og en av pasientene, kommer en sekretær og skal ha underskrift på dagens medisinbestillinger (og nå snakker vi om vanlige legemidler, ikke de uregistrerte). Tror du jeg leser gjennom og dobbeltsjekker at sykepleierne bare har bestilt noe som faktisk mangler på medisinrommet? Da må jeg skuffe deg! Jeg stoler på at de bare bestiller det som trengs. Jeg kunne antakelig ha undertegnet med «Donald Duck» eller «Pippi Langstrømpe» uten at noen hadde reagert. Men jeg har ikke gjort det, Bent, jeg lover!

Når jeg sitter der og prøver å få oversikt over pasientene, går jeg også inn på reseptformidleren på datanettverket og sjekker hvilke legemidler hver og en bruker. Det er jeg forpliktet til hvis jeg skal kunne gjøre forsvarlig legearbeid for gamle, multisyke mennesker. Men da krever dataprogrammet at jeg begrunner hvorfor jeg har snoket i reseptene deres. Tenk det! De ligger på sykehuset, de har bokstavelig talt lagt sine liv i mine hender og kledd seg mer eller mindre nakne for meg, men at jeg får se hva de bruker av medisiner er illegitimt i personvernmyndighetenes øyne. Dataprogrammet gir meg ikke sjansen til å svare det som er sant, nemlig at jeg ser på reseptene fordi det er faglig nødvendig og at jeg tar det for gitt at pasientene ønsker forsvarlig behandling. Men jeg kunne f.eks. ha valgt det alternativet som sier at jeg ser på reseptene etter krav fra barnevernet – for det går det an å svare. Dersom jeg hadde valgt det svaret når det gjelder mine pasienter i 80- og 90-årsalderen, så ville sikkert ingen reagert på det heller. Men det har jeg aldri svart, Bent, kors på halsen! Nei, jeg lyver heller på samme måte som sikkert 98% av mine kolleger: Jeg skriver at pasienten har gitt eksplisitt samtykke. Det er jo blank løgn – men det er den løgnen som virker mest rimelig. Og, som sagt, noe må jeg jo finne på for å få gjort jobben min forsvarlig.

Kjære Bent, du som er statsråd har sikkert noen som kjøper billetter for deg når du skal ut og reise. Men du husker muligens ennå hvordan det var da du gjorde det selv? Du måtte hake av i ruten for at du hadde studert befordringsvedtektene grundig, og at du aksepterte dem. Studerte du dem hver gang, Bent? Jeg skal betro deg en hemmelighet! Jeg leser dem ikke jeg heller! Og hvis det skulle falle seg at det var til USA du reiste, så fikk også du et lite kort av flyvertinnen før dere landet der du måtte skrive under på at du ikke hadde tenkt å begå terror under oppholdet. Tenkte du da at «det var jammen lurt – det er bare å be alle besøkende fra utlandet skrive under på at de ikke vil begå terror, så lever amerikanerne tryggere»? Nei, jeg tror ikke du tenkte det! Jeg tror du smilte litt i skjegget og kanskje i ditt stille sinn tenkte at «frihetenes land» USA sannelig har funnet på minst like mye byråkratisk tullball som Norge.

SAS, Norwegian og andre kommersielle selskaper ber deg naturligvis krysse av for at du har lest reglene slik at de skal ha sitt formelt på det tørre dersom du skulle komme til å klage på noe. For dem er det å sikre seg formelt en del av det å drive business. Hvorfor amerikanske immigrasjonsmyndigheter finner det hensiktsmessig å samle inn flere tusen signaturer hver dag, kan vi bare gruble over; kanskje det er fordi det amerikanske politiske systemet er så sterkt inspirert nettopp av kommersiell forretningsdrift? 

Men vi driver ikke business, Bent, og ikke er vi amerikanere heller. Vi driver et skattefinansiert, solidarisk helsevesen for alle – av høy kvalitet. Selve juvelen i den norske velferdsstaten, om vi kan tillate oss litt store ord. Det systemet er jeg villig til å kjempe for. Det trues av flere typer vanstyre – og én variant er det viltvoksende byråkratiet med sine hodeløse rapporteringskrav, sitt stivbente paragrafrytteri, sin mistro til at medarbeiderne gjør jobben ordentlig og sin hang til å vektlegge det som blir rapportert fremfor det som faktisk er sannheten.

Kjære Bent! Jeg mener vi trenger regler. Fornuftige regler om det som er viktig. Regler som det ikke bør være noen spøk å bryte. Hvis vi aksepterer tøyseregler som alle med bakkekontakten i behold forstår at det er umulig å overholde, da misbruker vi ikke bare medarbeidernes tid, vi bryter også ned respekten for regler i det store og hele. Det er alvorlig. Det var det blogginnlegget mitt handlet om. Skjønner du? Det handlet like lite om rutiner for rekvirering av uregistrerte legemidler som det handlet om forstoppede lyr og kvalme vannbøfler. Så takk for tilbudet om å møte Legemiddelverket. Jeg prater gjerne med dem. Men helst om noe viktig.

Kommentarer

  • Kjetil Retterstøl 04.10.2018 14.54.04

    Vi trenger flere som tør slik som «gutten som avslører keiserens nye klær!” Wyllers systemkritisk er viktig. Avviksmeldinger har en tendens til å hope seg opp før de dør ut. Tjenestevei er en stor sky der slikt bli borte. Vår lojalitet slites mellom pasientens beste og «systemets» beste. Persolig tilhører min lojalitet først og fremst pasienten. Spar oss for all verdens klikk «for sikkerhets skyld». Absolutt alt vi gjør i dips og på email er uansett sporbart.

  • Elena 03.10.2018 17.48.44

    Jeg skriver konsekvent i alle disse «forespørslene» i DIPS og reseptformidlere og HELFO skjemaene: «Pasientens helsetjeneste» Har aldri fått avslag fra HELFO.. Har laget et hurtigtast «Ctrl+FU» (for «fuck you»).

  • Sykehuslege 03.10.2018 08.25.03

    Wyller kommer med alvorlig og viktig systemkritikk. Det er faktisk ikke mulig å gjøre jobben vår på den måten systemene legger opp til. Desverre er nok maktstrukturene i helsevesenet for fastlsåste til at innlegget hans får noen varige følger. For min del har resignasjonen for lengst tatt overhånd. Helsebyråkratiet i alle sine absurde former er en trussel mot og hindring for muligheten til å behandle pasienter. Det fremstår for meg som et uforklarlig paradoks at byråkratene som i realiteten bare er sand i maskineriet, tror de leder helesevesenet. I alle fall delvis takket være Wyllers rabulistiske motangrep så orker jeg å gå på arbeid også i morgen. Få trollet ut i lyset!

  • Absurd! 29.09.2018 23.39.07

    Takk Torgeir! Jeg jobber i akuttmottaket på Ullevål. Når jeg får meldt en kritisk syk pasient er det min plikt å søke i pasientjournal. Jeg får da spørsmål om hvorfor jeg søker. Jeg klikker «meldt pasient» og får da opp nytt spørsmål om begrunnelse for pasientsøk. Dette er en absurd øvelse når sekundene teller. De fleste av mine pasienter forlater heldvis Ullevål i god forfatning. Det er ikke en naturlig del av utskrivningssamtalen å spørre om jeg har «ettertrykkelig lov» til å gå inn inn i reseptformidleren for å legge inn livsnødvendige medikamenter til pasienten. Jeg lyver og klikker »Ja» og er 100 % sikker på at pasienten synes det er greit. Jeg og mitt meget kompetente team er imidlertid nedgradert til journal forfalskere! og ikke et ekstremt kompetent akutt team. Ekstremt trist og demoniteverende.

  • lege 01.10.2018 13.41.50

    Et trist eksempel på hvordan hjernedød juss og faglig svak ledelse truer pasientsikkerheten og ødelegger respekten for de som egentlig skal tilrettelegge for en best mulig helsetjeneste til pasientene.

  • Takk 28.09.2018 20.58.42

    Takk igjen for et høyst relevant innlegg i et systemfrelst byråkrati.

  • Corinna Maintz 28.09.2018 19.55.44

    Nailed it. Again.

Torgeir Bruun Wyller

Torgeir Bruun Wyller er professor i geriatri ved Universitetet i Oslo, overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus og styreleder i Helsetjenesteaksjonen

Nyheter fra startsiden

Konflikt mellom KS og Legeforeningen

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!