Når skolesekken blir for tung å bære

Mobbing er en alvorlig risikofaktor for psykiske vansker og lidelser. Å skape gode oppvekstmiljøer der mobbekulturer ikke får fotfeste, er derfor et ansvar ingen av oss bør slippe unna.

Elevundersøkelsen for 2017 er lite oppløftende lesning. Resultatene tyder på at nær 7,8 prosent av femteklassingene blir mobbet av medelever. På det siste trinnet i videregående skole er andelen 2,3 prosent.

Det gjør vondt å lese tallene. Det gjør inntrykk å vite at mange barn gruer seg for å gå på skolen; at skolesekken er blytung å bære for mange elever.

Prisen kan bli høy for den som mobbes: På Folkehelseinstituttets nettsider kan vi lese at mobbing er et sterkt underkommunisert problem. At «…barn og ungdom som blir utsatt for mobbing, har betydelig økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser». Og at «…en rekke studier viser at risikoen ofte er dobbelt så høy, eller mer enn dobbelt så høy blant de som utsettes for mobbing, enn blant de som ikke har vært mobbet.»

Kampen mot mobbing starter ofte før barna setter beina i skolegården. De sosiale erfaringene fra barnehagen tar de med seg videre, og ikke minst erfaringene med relasjon og samspill i familien. Blir barna møtt på følelsene sine, slik at de kan sortere dem, akseptere dem og eventuelt justere dem hvis det er grunnlag for det? Får de veiledning i å vise empati og fremme gode relasjoner til voksne og jevnaldrende? Hvordan snakker vi om andre, i samtaler med barna og i samtaler barna blir vitne til? Hvordan fremstår vi som voksne som gode rollemodeller for hvordan vi inngår i relasjoner med menneskene rundt oss? 

Forholdet mellom lærere og elever er essensielt. Noen lærere klarer å mobilisere et gyldig «vi»; et kollektiv og en empati mellom elevene. Lærernes positive elevsyn er avgjørende, og det samme er oppmerksomheten mot positiv atferd.

Også skolens relasjoner til foreldrene er sentrale. For å skape gode relasjoner mellom skolen og foreldrene, bør foreldrene bevisstgjøres på eget ansvar for å avdekke mobbing, og de bør få verktøy de kan bruke. Forebyggende mobbearbeid må ha god forankring i skolens ledelse.

I Vestby kommune har de ansatt en egen psykolog til å jobbe med barnehage og skolemiljø. Psykologen er ansatt for å bidra til å redusere mobbing. Psykologen har en ombudsfunksjon, lager planer mot mobbing med rektorene og er ute på oppdrag på skolene. Skolemiljøet er utpekt som hovedmål for det mobbeforebyggende arbeidet. Opplæringsloven brukes aktivt og pålegger kommunene å utarbeide en handlingsplan for et godt psykososialt miljø .  Vestby er et av flere eksempler på kommuner som jobber godt og målrettet. Men vi har åpenbart mye å gå på, slik Eleveundersøkelsen dystert dokumenterer.

Der mennesker er samlet, vil det alltid finnes grobunn for mobbing.  Vi må derfor jobbe utrettelig med å skape trygge rom for barn å vokse opp i, både på skolen, hjemme og i fritiden.  

Ingen barn bør få en skolesekk på ryggen som ikke er til å bære.