Tommy Skars blogg

8. mars må bli starten på en omsorgsrevolusjon

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Tommy Skar

Tommy Skar er generalsekretær i LHL Hjerneslag. Han har vært kommunikasjons- og markedssjef i LHL, han har ledet LHLs helsefagteam og vært rådgiver for LOs leder. Han har også bakgrunn som kommunal helse- og sosialpolitiker. Skar var vara til Stortinget i perioden 1993-1997.

Kvinner påtar seg i større grad enn menn omsorgsoppgaver. Mange opplever pårørendeinnsatsen som belastende. Flest kvinner vurderer sin helse som dårlig.

Pårørende er en viktig ressurs, blir det sagt. Pårørendes rolle er mer betydningsfull enn det, og sannheten er også mer dramatisk: Uten pårørende kollapser norsk omsorgssektor. Og det ansvaret må vi menn i sterkere grad enn vi har gjort hittil dele med kvinnene.

Ulønnet innsats fra pårørende er beregnet til å utgjøre 136 000 årsverk. Dette er nesten like mange årsverk som de kommunale omsorgstjenestene, som utgjør om lag 142 000 årsverk.

Fremdeles kjønnsforskjeller

I januar fikk vi fra Opinion, i regi av Helsedirektoratet, den første offentlige nasjonale pårørendeundersøkelsen.

I nevnte undersøkelse kan vi lese at det er noe flere kvinner enn menn blant de pårørende, men fordelingen er nokså lik. Det er vanligere å gi pårørendeomsorg til en kvinne enn en mann, og både mannlige og kvinnelige pårørende gir støtte, hjelp og pleie til kvinner i større grad enn til menn. I pårørendebefolkningen er det flere kvinner enn menn som vurderer sin egen helse som ganske eller svært dårlig. Det er flere kvinner blant de som står utenfor arbeidslivet. Flere tidligere undersøkelser og studier har vist at det er kjønnsforskjeller i utøvelsen av uformell omsorg. Når det gjelder hva slags type oppgaver man utfører som pårørende, viser den nye undersøkelse at det er nokså små forskjeller mellom kjønnene. Samtidig utfører kvinner i noe større grad de fleste oppgaver sammenlignet med menn, de gjør flere oppgaver i snitt, og de bruker mer tid på pårørendeinnsats enn menn. Også opplevelsen av å gi pårørendeomsorg synes å være noe ulik. Kvinner opplever det å gi pårørendeomsorg som mer belastende enn menn. Samtidig har de i større grad opplevelsen av å være til nytte for den de er pårørende til. Forskjellene mellom kjønnene er nokså store når det kommer til det å bekymre seg, oppleve stress og dårlig samvittighet i pårørenderollen. For eksempel opplever omtrent to av ti mannlige pårørende disse negative følelsene knyttet til pårørendeinnsats, mens omtrent fire av ti kvinnelige pårørende gjør det samme.

Samlet sett viser disse funnene at det fremdeles er kjønnsforskjeller i utøvelsen og opplevelsen av pårørendeomsorg.

Hvorfor er det forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg tror at det kan forklares med følgende stikkord: Økonomi og arbeidsliv, praktisk organisering av hverdagen i de forskjellige familier og holdninger.

Når flere kvinner enn menn tar omsorgsansvar, er det fordi menn ikke vil eller ikke er for likestilling? Selvsagt finnes det noen menn som har slike holdninger. Kvinner også. Og samfunnet bør absolutt bli flinkere til å framheve menn som omsorgspersoner. Det må gi status. Men forhistoriske og negative holdninger er ikke hovedforklaringen.

Mangler opplæring

I LHL Hjerneslag er det mange menn som har krevende omsorgsroller. Flere peker på at det er en utfordring at de ikke har hatt opplæring i mange av de krevende oppgavene de skal utføre, og som plutselig kan ramme like overraskende som en koronapandemi. Fordi de ikke hadde lignende omsorgsoppgaver fra før, blir de pårørende inn i en verden de ikke kjenner. Dette får meg til å tenke på vår sønn som fikk deltidsjobb på et sykehjem da han var i tenårene. En dag tok han steget fra å dekke bordet til å delta under bleieskift av et gammelt menneske. Er det han eller jeg som best vil mestre en slik oppgave i framtida. Jeg er ikke tvil. Og vi kommer ikke utenom det aller viktigste, som jeg kommer tilbake til; økonomiske muligheter for å påta seg omsorgsansvar.

Et hjerneslag kan ofte gå relativt bra, men for flere kan det også få enormt store konsekvenser med fysiske, kognitive og psykiske utfall. Da blir pårørenderollen totalt, ikke bare i form av noen timers omsorg, men et 24 timers ansvar som pleier, assistent, rådgiver, «advokat» og partner. Og i verste fall, og i noen tilfeller, blir partnerrollen mer minner fra enklere tider.

Pårørendealliansens tidligere store pårørendeundersøkelser viser et tydeligere bilder på kvinners rolle og de store utfordringer pårørende har knyttet til egen helse, arbeidslivstilknytning og økonomi.

Mye av forskjellene mellom kvinner og menn kan ses på som generasjonsrelatert. Det har endret seg, og det vil endre seg. Spørsmålet er om vi skal la det gå sin gang, eller om vi skal forsterke utviklingen. Jeg mener det siste; vi må i større grad ta ansvar for å styre samfunnsutviklingen.

Hvordan blir framtida? Til tross for at ulønnet innsats fra pårørende utgjør omtrent halvparten av innsatsen i omsorgssektoren, vil kravet bli enda større i årene framover. Andelen eldre i befolkningen vil gjøre at flere voksne må kombinere arbeid med omsorgsoppgaver.

Skal vi da ha en bærekraftig modell, så må det til store endringer: Forskjeller mellom kvinner og menn må bli mindre, vi må få et arbeidsliv tilpasset den nye virkeligheten, hvor det ikke er som i dag, hvor for eksempel 32 prosent må benytte feriedager, 10 prosent må benytte egenmelding og 10 prosent må benytte sykemelding for å utføre omsorgsoppgaver. På sikt er ikke dette bærekraftig for verken samfunnet, arbeidslivet eller de som står midt i omsorgsutfordringene.

På en dag som 8. mars er dette et viktig tema for markering. I morgen, 9. mars, må alle brette opp ermene for å øke innsatsen for å løse dette. Vi står foran en varslet krise. Når vi ser på hvilken enorm omstillingsevne samfunnet, arbeidslivet og hver enkelt på noen måneder har vist for å møte koronatrusselen, bør vi også over noen år kunne mobilisere for å unngå en alvorlig omsorgskollaps.

Noe skjer

Det begynner heldigvis å skje noe på pårørendeområdet. Jeg vil tillegge Pårørendealliansen mye av æren for det. Regjeringen har også gitt oss en lenge etterlengtet pårørendestrategi. Bent Høie har vært en omsorgsminister.

Strategien og tiltakene som foreslås er et godt utgangspunkt: Tidlig identifisering og ivaretakelse av pårørende, bedre informasjon, opplæring og veiledning, forutsigbare og koordinerte tjenester, tilstrekkelig støtte og avlastning for pårørende, familieorienterte tjenester og pårørendemedvirkning.

Likevel: Situasjonen krever at det kommer flere konkrete tiltak raskt, og mer kraftfulle tiltak på sikt. Ett av de må være permisjonsordninger som gjør det mulig å påta seg omsorgsoppgaver uten å selv bli den neste pasienten i norsk helsevesen, slik flere blir i dag.

Powered by Labrador CMS