En varslet katastrofe?

En ny rapport fra Helsetilsynet konkluderer med det flere allerede visste. At Samhandlingsreformen ikke har fungert.

Rapporten er nedslående; informasjonen som flyter er ofte mangelfull og kommer ofte for sent, flere sykehusleger uttaler at det er krevende å få korrekt oversikt over hvilke legemidler pasientene faktisk bruker og fylkesmennene fant lovbrudd på informasjonsflyten mellom sykehus og kommune. På de fleste områdene der Samhandlingsreformen skulle revolusjonere norsk helsevesen, har det stått stille. Nå trengs det politisk mot for å unngå at “Én innbygger - én journal” går samme veien.

Helt sentralt i kritikken mot rapporten, er manglende kommunikasjon og informasjonsflyt. Altså, problemer som kan løses med teknologi, samtidig er ikke teknologi alene nok. Det finnes gode datasystemer, som for lengst er implementert andre steder i verden, som kan løse flere av kommunikasjonsproblemene. Men for at dette skal kunne løses trengs det gjennomføringsevne og politisk vilje til å følge opp problemene. Og det har manglet i Norge.

Rapporten legger ikke mye i mellom. Det snakkes om svikt i samhandling mellom sykehus og kommuner. Informasjonen er mangelfull og kommer ofte for sent. Tilsynet kaller svikten i samhandlingen mellom sykehus og kommune for «alvorlig».

Samhandlingsreformen var i sin tid resultat av at daværende helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, i 2008 tok en tur til USA og besøkte den amerikanske helsekjeden Kaisers Permanente. KP var blant de første i verden som hadde bygd integrerte helsetjenester rundt en ny IKT-struktur, med et helhetlig perspektiv. Siden 2008 har Norge surret rundt med nettopp denne idéen – uten å lykkes. Det er bekymringsverdig at Norge surrer i 7-8 år med gode tanker, som vel anvendt kunne ha ført oss og den norske helsenæringen opp i verdensklasse.

Hovedsakelig skyldes dette manglende politisk vilje, til å løse opp eksisterende makt- og –betalingsstrukturer. I tillegg må IKT-næringen gis mer rom, til å innføre moderne systemer.  Uten det politiske engasjementet Hanssen viste, på godt og vondt, vil samhandlingsreformen gå inn i historiebøkene som et mislykket prosjekt.

Enda verre blir det, om en setter tilstandsrapporten i sammenheng med at det nå ligger en reform klar til utrulling. Helsedirektoratets (nå Direktoratet for e-helse) utredning “Én innbygger - én journal” er bygget på mye av de samme tankene som Hanssens samhandlingsreform. Det handler om integrerte tjenester, med pasientens helsetjeneste i sentrum. Alle tjenester skal baseres på en smidig it-infrastruktur og informasjonsutveksling.

Dette er ikke hokus-pokus, sett fra IKT-siden. Finansverden flytter penger globalt i løpet av millisekunder, godt sikret og med personvern på plass. Hver dag er cirka 90-100 000 fly i lufta  i verden, uten at dette fører til store problemer med å håndtere passasjerene eller informasjonen.

Vår egen oljebransje jobber med presis informasjon, under svært vanskelige forhold. Men både finansverden og reiseverden har tatt knallharde valg for å standardisere dataflyten og tvinge alle til å følge de samme retningslinjene. Deretter er det stor fleksibilitet til å tilpasse løsningene lokalt.

Vi trenger derfor helt klare mål for Norge. Her er noen som kan settes på dagsordenen:

• Vi må kvitte oss med tanken om at en fastlege eller en (liten) kommune selv må ta ansvar for IKT-systemene sine.
• Antall sykehussenger må ned, vi må få innbyggerne hjem igjen. Danmark har hatt et mål på 20 prosent færre senger. Norge må definere et klart mål.
• Alle utskrevne pasienter i grupper som er utsatt for re-innleggelser må få tilbud om hjemme-monitorering og digital kommunikasjon med spesialister, fastlege og hjemmepleie.
• Helseinformasjonen må følge innbyggeren, og ikke ligge i ulike siloer (med et meldingsystem imellom).
• Sykehusene/spesialistene har i en periode ansvar for utskrevne pasienter - det må være en betalingsstruktur for dette.
• Vi trenger ikke “et system”, men vi må ha systemuavhengige data, slik at ingen leverandør kan låse inn dataene.
• Det må skapes et økosystem av leverandører som får mye større påvirkning om hvordan dataene brukes.

Hvis vi klarer dette så er vi ikke bare på vei mot helse i verdensklasse, der vi egentlig hører hjemme – men pasienten, mennesket, får et bedre og sikrere helse-tilbud.