Naeem Zahids blogg

Mont Blanc HF

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Naeem Zahid

Naeem Zahid er spesialist i generell kirurgi, har en doktorgrad i folkehelse og en master i ledelse. Han sitter i styret til Forening for Unge Norske Kirurger, og jobber med e-helse i Telenor.

Det er ikke bare legefrakkene som er hvite på norske sykehus, ledelsen er også kritthvit. Det er ingen ikke-etnisk norske i verken ledelsen av de regionale eller de lokale helseforetakene. Dette til tross for at alle utlysninger har en standardfrase om at man ønsker mangfold og søkere av minoritetsbakgrunn.

Sykehusene og helsesektoren er klassens flinkeste når det gjelder til å ansette flerkulturelle. Omtrent hver sjette lege i Norge har utenlandsk statsborgerskap, i tillegg kommer legene med utenlandsk opprinnelse som har byttet til seg norsk pass og norskfødte leger av innvandrere. Tall fra 2015 viser at èn av åtte medisinstudenter i Norge er flerkulturelle. Gruppen utenlandske leger er altså stor og økende. Den samme høye minoritetsandelen finner vi igjen i andre store yrkesgrupper på sykehusene. Allikevel er de fraværende i den øverste ledelsen.

Fenomenet er ikke isolert til helsevesenet, men gjelder arbeidslivet generelt. Forskningsrapport etter forskningsrapport avdekker at mangfold er gunstig. Toppene forblir allikevel hvite. I 2007 ble det gjort en undersøkelse om toppledere i norske kommuner, av de 338 kommunene som svarte, kunne skarve 5 melde at de hadde en toppleder av ikke-vestlig bakgrunn. Jeg ser ingen grunn til å tro at det har endret seg betydelig i løpet av det tiåret som har gått.

De vanligste forklaringene man får servert når man snakker om manglende representasjon av minoriteter i ledelse er lik de man får høre om systematisk forfordeling av kvinner.

Det finnes ingen som er dyktige nok. De ønsker ikke slike stillinger. De få som søkte nådde ikke opp i ansettelsesprosessen. Dette er kun bortforklaringer. De er alle sammen uttrykk for manglende evne og ønske hos de som utlyser stillingene og hodejegerne som finner kandidatene. Man har ikke prioritert å finne søkere med ikke-vestlig bakgrunn. Man har ikke gjort en god nok jobb!

Diversity har i løpet av kort tid blitt et av de heteste buzz-ordene innen HR, men dessverre er ordet like tomt som de fleste festtalene det brukes i. I en amerikansk studie publisert få måneder siden fant forskerne at arbeidssøkere av minoritetsbakgrunn «hvitvasket» sine CVer for å bedre sine muligheter til å få jobb. Hvitvasking økte sjansen for å komme til intervju, også i tilfellene hvor utlysningsteksten eksplisitt oppfordret minoriteter til å søke. Jeg mistenker at man ville sett samme konklusjon om undersøkelsen var gjort i Norge.

Fordelene med mangfoldighet i ledelse er godt dokumentert, og minoriteter utgjør således en uutnyttet arbeids- og ledelsesressurs. Veien videre krever tiltak fra flere hold, det viktigste er politisk forankring og vedvarende press for å øke andelen ikke-vestlige i lederstillinger i både privat og offentlig sektor. Videre trengs en tydeligere ansvarliggjøring av ledere og hodejegere. Hvis man kun ansetter etnisk norske ledere, må man kunne forsvare det. Mange store bedrifter har ledelsesprogrammer, disse bedriftene må bli flinkere til å se unge mennesker av minoritetsbakgrunn. Offentlige virksomheter, slik som helseforetakene, har en spesielt viktig rolle. De må gå foran som rollemodeller og tørre å satse på ikke-vestlige søkere. Offentlige virksomheter må etterstrebe å i størst mulig grad speile befolkningssammensetningen.

Jeg har liten tro på kvotering; talentene og evnene finnes. De må dyrkes og pleies, men trenger ingen særbehandling. De som ansetter må løfte blikket og se grupper de tidligere ikke har klart å identifisere.

Powered by Labrador CMS