Individuelle arbeidsplaner - fare for svekket utdannelse

I skrivende stund har hovedoppgjøret mellom legeforeningen og Spekter gått til mekling. En av anstøtsstenene er individuelle arbeidsplaner.

Det er ikke mange leger som vet hva begrepet «individuelle arbeidsplaner» betyr. Kanskje først og fremst fordi vi ikke har hatt individuelle arbeidsplaner. Sykehusleger i Norge, i alle sjikt inklusive turnusleger, LIS og overleger, er vant til å ha rullerende arbeidsplan som er lik for alle i vaktlaget. Er man åtte turnusleger, går man gjerne i det som kalles en åtte-delt turnus; hver åttende uke er lik. I motsetning til individuelle arbeidsplaner, hvor hver enkel lege har sin egen arbeidsplan for hele året. Individuelle arbeidsplaner gir arbeidsgiver mulighet til å redusere arbeidstimer og vakt i perioder hvor det forventes fravær mot å øke timetallet i forkant og etter fraværet. Man jobber med andre ord inn sitt eget lovbestemte fravær, uten ekstra lønn. Den enkelte lege står også svakere mot sin arbeidsgiver, da arbeidsplanen ikke gjelder noen andre enn den ene legen.

Spekter ønsker å innføre individuelle arbeidsplaner, legeforeningen på den andre siden mener at dette vil utarme det kollektive vernet til leger i vakt. Forening for Unge Norske Kirurger (FUNK) støtter helhjertet legeforeningen og YLF på dette punktet.

Foruten svekkelsen av det kollektivet vernet til sykehusleger og en ubalansert forskyvning av maktforholdet mellom arbeidsgiver og vaktgående leger, er FUNK særlig redde for at en slik forandring vil kunne påvirke den kirurgiske utdannelsen i negativ retning. Vi kan ikke se at utdanningsmessige konsekvenser av en slik endring av vaktplanene er utredet.

Vi frykter at arbeidsgiver ved å benytte individuelle arbeidsplaner vil innskrenke LISenes mulighet til en tilfredsstillende kirurgisk opplæring. Arbeidsgivere vil bli fristet til å redusere timetallet under planlagt fravær av typen ferie, foreldrepermisjon og kurs mot å gi økt vaktbelastning i den øvrige tiden. Slik fordreining av arbeidstiden vil resultere i redusert dagtjeneste og forringet kvalitet på prosedyretrening og opplæring. Deltagelse på kurs og konferanser, og annen faglig aktivitet utenom sykehusarbeid vil som konsekvens av individuelle arbeidsplaner bli nedprioritert. Det utarbeides nye spesialistregler for de kirurgiske fagene, og løpene legges opp til å bli kortere. En kort og svekket utdannelse vil ikke gagne noen, spesielt ikke pasientene.

Systematisk dårlig kirurgisk opplæring av LISer er den sikreste måten å hindre rekruttering til kirurgiske fag. Arbeidsgiversiden er neppe tjent med å tilby en dårlig utdannelse i operative fag, ei heller å på sikt ha mangel på kirurger fordi man ikke har klart å utdanne nok.