Konklusjon: Ikke forberedt

Konklusjonen fra Koronakommisjonen var klar: Myndighetene våre var informert, men ikke forberedt. Noen av våre mest sårbare eldre har måttet ta konsekvensene av det.

I forrige uke kom rapporten fra den norske koronakommisjonen. Den var svært tydelig i sin oppsummering: Regjeringen og myndighetene var både informert om at en pandemi var den mest sannsynlige krisen de skulle møte, og de hadde fått en rekke varsler om utbruddet som spredde seg fra Kina. Likevel fantes ikke beredskapen da koronaviruset kom til Norge i februar 2020.

Selv om vi har langt lavere dødstall som følge av koronapandemien enn vårenaboland, mener Nasjonalforeningen for folkehelsen at den manglende planleggingen og beredskapen har hatt konsekvenser. Vi klarte ikke å beskytte våre mest sårbare eldre.

Ikke beredt

Da pandemien brøt ut, varslet Nasjonalforeningen for folkehelsen Helsedirektoratet om at veiledningen for smittevern ved sykehjem ikke var tilpasset det faktum at om lag 80 prosent av de som er på sykehjem har demens. Denne gruppen vil verken forstå eller huske smittevernråd og regler, de vil oppleve endringer som forvirrende og skremmende og vil kunne få svekket helse av innførte tiltak som skal beskytte. Det ble også konsekvensene vi så av pandemihåndteringen på sykehjemmene.   

Det fantes heller ikke en plan som skulle sikre at hjemmeboende med demens fikk nødvendig oppfølging. Mange mistet alt eller deler av tilbudet sitt. Dette er tilbud folk har fordi de er syke og det er gjort en vurdering av at det er nødvendig, enten det er snakk om hjemmesykepleie, hjemmehjelp, dagtilbud eller avlastning. Da dette bortfalt, mistet mange mennesker helt nødvendig helsehjelp og mange pårørende mistet helt nødvendig avlastning.   

For lang tid  

 Som interesseorganisasjon for mennesker med demens og deres pårørende var det et tungt valg for Nasjonalforeningen for folkehelsen å be om besøksforbud på sykehjem. Men, vi vurderte det som nødvendig i en tidlig fase for å få kontroll. Smitte på sykehjem har vist seg å være farlig, med høye dødstall som konsekvens. Halvparten av de som har dødd av korona i Norge har vært beboere på sykehjem.   

Samtidig mener vi at det tok for lang tid å åpne opp igjen, og at det for mange steder har vært gjort for lite for å få til sosial kontakt mellom de som bor på sykehjem og deres pårørende. Hensyn til smittevern har vært brukt som argument, også i situasjoner der det burde være fullt mulig å få til besøk og legge til rette for sosial kontakt og fysisk aktivitet. Det burde vært mulig å få dette til i en form som ville vært en positiv opplevelse for begge parter, og som hindret økt tap av gjenværende ressurser hos de som bor i sykehjem.

Uopprettelig skade

Som interesseorganisasjon for mennesker med demens og deres pårørende har vi vært tett på i et år der mennesker er fratatt helt nødvendig helsehjelp over lang tid,  som isolasjon og bortfall av mulighet til å få vurdert rettigheter. Mennesker med demens har opplevd å få svekket helse og det er gjort uopprettelig skade.  

Frykten for smitte på sykehjem har gjort at smittevernet har fått trumfe alt. Mennesker har blitt plassert på rommene sine i isolasjon i uker i strekk, uten kontakt med andre. Viktig stell og pleie har ikke blitt gjennomført, med smittevern som forklaring.

Vi har møtt enormt mye fortvilelse i dette året. Det har vært pårørende som ikke har fått møte sine kjære på lang tid og pårørende som har mistet alt eller store deler av hjelpetilbudet og dermed stått alene med ansvaret for en svært hjelpetrengende person. Det har heller ikke vært noen å klage til, smittevernet har trumfet alt.

Vår opplevelse var at beredskapen manglet for de 100 000 i Norge som har demens. Planene tok ikke høyde for en gruppe som ikke kan forstå eller huske smittevernstiltak. En gruppe som blir sykere av forandring, stress og uro, og som er helt avhengig av oppfølging for å ikke bli enda mer svekket. 

Når vi skal planlegge for en ny pandemi må dette med. Denne gangen besto vi ikke testen.