Nyheter for deg som jobber i helsevesenet. Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

Annonser er kun beregnet for helsepersonell.

  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Lill Sverresdatter Larsens blogg Publisert 2022-09-26

Foto: Sunniva Tønsberg Gaski/NSF

How low can you go – helselimbo i kommunene

Kommuner over hele landet har tatt runde på runde der lista har blitt lagt stadig lavere i den årlige helse-limbodansen aka budsjettprosesser: «How low can you go», og denne sommeren var all-time low. Ledere og ansatte i kommunale helsetjenester fremstår som toppidrettsutøvere med akrobatiske evner som stadig tøyer grensene for hva som skulle vært fysisk mulig.

Sommerens bemanning må ha hatt alvorlige sikkerhetshull for pasient, ansatte og helseberedskap i tilnærmet alle kommuner. Flere sykepleiere forteller om å ha gått på rygg i limbodansen, og at konsekvensene har vært alvorlige for pasienten. Skal vi fortsatt ha en felles, offentlig helsetjeneste overalt der folk bor må det tas grep for endring nå.

Konsulentrapporter og Agenda Kaupangs kommuneindekser viser til kommuner som klarer å drive på et lavt nivå, og økonomien er viktig å styre. Helsetjenester er nesten alltid den største utgiftsposten for en kommune. Med lovpålagt bemanningsnorm i skole og barnehage, men ikke i helsetjenestene så vet vi hvor kuttene kommer. Likevel, når kommunene stadig legger lista lavere økonomisk og på tjenestekvalitet, så blir resultatet dyrekjøpte erfaringer for pasient, pårørende, ansatte, men også for kommunale samfunn.

Likeverdige tjenester betyr ikke at tjenestene skal utføres likt i alle kommuner, men kvaliteten på tjenestene må være tilnærmet lik. Noen kommuner har ulik fordeling av antall unge og gamle personer, større avstander, skiftende værforhold og mindre infrastruktur. Det betyr at noen steder koster det mer å skape likeverdige helsetjenestetilbud. Det tar konsulentrapportene og kommuneindeksene lite hensyn til.

Mangel på sykepleiere er et problem for alle kommuner i hele landet, året rundt. I en situasjon der oppgavene er blitt mange flere, mer komplekse og større enn tilgangen til kompetent personell som kan utføre dem, er det nødvendig å ta noen overordnede debatter av prinsipiell karakter:

Hvilke oppgaver skal prioriteres, og hva skal prioriteres bort? Til hvilken kvalitetsstandard skal oppgavene gjennomføres? Hvem skal utføre oppgavene? Kan vi som befolkning forvente samme kvalitetsstandard uansett hvor vi bor?

Vi har allerede «Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten», og den er skikkelig god. Likevel, forskriften er mer som et ideal enn realistisk. Helseminister Kjerkol snakker om «fagfolka», men det er ingen homogen gruppe. Vi må diskutere hvilken kompetanse disse «fagfolka» skal ha for å kunne ta ansvar for de ulike oppgavene.  Det er en forutsetning for kunne snakke om oppgavedeling. På Svalbard har det allerede i flere tiår vært ansatt sykepleiere med flere spesialistutdanninger for å redusere sårbarhet og øke fleksibilitet på oppgavedeling.

Akkurat nå driftes kommunale helsetjenester i en kriseløsning der ansvaret for gjennomført drift legges til den ansatte som til enhver tid gir tjenesten. Ansvar og oppgavene ut fra pasientens behov, lovverk og forskrifter er for stort, og likevel individualisert. Hver enkelt sykepleier, vernepleier, helsefagarbeider og ufaglært må hver dag gjøre vanskelige og tilnærmet umulige prioriteringer. Et prioriteringspress som fører til så stor emosjonell belastning som igjen fører til sykefravær, uførhet og avgang fra yrket. Lavere list enn den som er lagt i de fleste norske kommuner når det kommer til bemanning er ikke mulig.

Norge vil gå tom for folk lenge før vi går tom for penger. De ansattes fagkompetanse må brukes riktig for pasienter, men også for bærekraftige samfunn. Derfor må vi bort fra «how low can we go» til debatter og løsninger som redder Norges gull – den offentlige helsetjenesten over hele landet.

Kommentarer

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norges fjerde største fagforening med over 120 000 medlemmer. Hun er førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har en doktorgrad i demensomsorg.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!