Sykepleiere + ledelse = sant?

Hva ser dere her? Sykepleiere? Engler i hvitt/Hverdagsengler. Varme hender? Omsorg? Kompetanse. Ressurser. Ser dere ledere? Dette spørsmålet stilte jeg til en stor gruppe helseledere på NSHs lederkonferanse nylig. Bildet jeg viste var av en gruppe smilende sykepleiere på vei ned en korridor.

Mange forbinder ikke sykepleiere med ledelse. Jeg forbandt ikke sykepleie med ledelse før jeg ble sykepleier. Ikke under utdanningen, og ikke etter at jeg var ferdig utdannet og begynte å jobbe på sykehus. Jeg fortalte konferansedeltakerne om hvordan jeg halset etter kobbelet med leger på pasientvisitt, mens jeg bar på en stor stabel med permer. Jeg fortalte om hvordan jeg prøve å balansere alle disse mens jeg åpnet alle dørene til pasientrommene, slik at legene kunne gå inn først.

På sykehus forventes legen å lede. Pasienter venter på legevisitt slik at beslutninger kan tas av han som er eksperten. Men hva er egentlig ledelse, hvordan utøves det og av hvem? Det mange ikke tenker over – heller ikke sykepleierne – er omfanget og betydningen av den faglige ledelsen alle sykepleiere utøver hver dag. Denne «hverdagsledelsen» er avgjørende for at helsetjenesten skal fungere, og for at pasientene skal få den behandlingen og oppfølgingen hen trenger.

Sykepleiere leder inne på pasientrommet. Hver dag og døgnet rundt. De leder folk tilbake til livet eller gjennom kriser. De leder folk til å ta viktige beslutninger av betydning for eget liv. De leder tverrfaglig samarbeid og de leder pasientlogistikken. Sykepleiere observerer og bruker sin fagkompetanse slik at legene kan ta raskere og bedre beslutninger. Det går ikke en dag uten at en sykepleier leder.

Sykepleiere er ikke bare «hverdagsledere» med uformelt lederansvar. De er også den største gruppen av formelle ledere både i sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester. Mer enn 6000 sykepleiere er ledere. De er ledere på alle nivå – fra administrerende direktør i helseforetak og kommunaldirektører, til avdelingssykepleiere på pasientnært nivå. Noen har mye makt, mens andre opplever å ha et stort ansvar, men begrenset med makt og myndighet. Det gjelder særlig på det pasientnære nivået. Det er et paradoks at de lederne som har størst betydning for kvaliteten og innholdet i tilbudet til den enkelte pasient, er de som har minst makt.

Jeg tenker det er på tide å gjøre noe med dette. «Snu pyramidene» som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg. Men det trengs noe mer. Sykepleietjenesten med alle sine sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter utgjør den største personellressursen i helse- og omsorgstjenestene og står for det meste av pasientkontakten. På tross av dette er denne tjenesten ofte ikke representert i toppledelsen i kommuner og helseforetak. Flere av landets helseforetak har ingen sykepleiere med ansvar for sykepleietjenesten, i sin toppledelse. Det samme gjelder i kommunene hvor fraværet av helsefaglig kompetanse i toppledergruppene er betydelig.

Evnen til ledelse er ikke knyttet til en spesiell profesjon. «Du må ha de rette folka rundt bordet», sa administrerende direktør i Vestre Viken HF, Lisbeth Sommervoll i sitt innlegg på NSHs lederkonferanse. Det er jeg helt enig i. Nettopp derfor syns jeg det er vanskelig å forstå at så mange kommuner og helseforetak har valgt ikke å ha en sykepleier med ansvar for sykepleietjenesten representert ved sitt bord. Vet de hva de går glipp av? Skjønner de konsekvensen?

Riksrevisjonen kom nylig med en rapport om bemanningsutfordringene i helseforetakene knyttet til sykepleiere, jordmødre og enkelte spesialsykepleiere. Rapporten viser at:

• Helseforetakene har store utfordringer med å rekruttere, mobilisere og beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere.

• Helseforetakene legger ikke godt nok til rette for å skape en heltidskultur og beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere.

Konsekvensene av dette er alvorlige – for pasientene, de ansatte og for samfunnet. Riksrevisjonen finner i sin undersøkelse at der hvor lederne oppgir å ha nok tid til ledelse er de også færre problemer med å rekruttere arbeidskraft. Riksrevisjonen finner at kliniske enheter som jobber systematisk med faglig utvikling og veiledning blant de ansatte og med læring av uønskede hendelser, de rekrutterer bedre, de ansatte har høyere stillingsprosent og mindre turnover.

Disse sammenhengene må løftes opp på strategisk nivå i kommuner og helseforetak. Det må arbeides målrettet og systematisk for å løfte sykepleietjenestene på alle nivå. Uten tydelige sykepleierstemmer rundt direktørenes bord vil det bli vanskeligere å finne og iverksette de gode løsningene.

Jeg avsluttet mitt innlegg for helselederne på NSHs lederkonferanse med å vise et bilde av Florence Nightingale på ryggen av en drage fra serien «Game of Thrones». Jeg knyttet dette til fremtidsbildet for Norge med lavere vekst i økonomien, færre barnefødsler og mange eldre, spredt befolkning, mangel på helsepersonell, leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, og migrasjon og klimakriser. Mitt budskap var:
«Som i Game of Thrones trenger vi drager som skaper effekt på lengre sikt. Vi må finne dragene, vi må finne det som ingen trodde var mulig, men som gjør hele den store forskjellen i helsetjenestene».

Å få sykepleieperspektivet inn i strategiske beslutningsorgan både lokalt, regionalt og nasjonalt vil utgjøre en slik forskjell.