Sirkus Møre og Romsdal

Slik kunne det ha foregått:

1. Etter grundige faglige utredninger og en bred lokal debatt legger administrativ ledelse i Helse Møre og Romsdal (HMR) fram for sitt styre et forslag til hvor nytt sykehus bør lokaliseres. Forslaget er basert på hva den lokale administrative ledelsen mener vil være helsefaglig best for Helse Møre og Romsdal.

2. Styret i Helse Møre og Romsdal består av en blanding av ansattrepresentanter og eieroppnevnte medlemmer. De representerer ikke og svarer ikke for befolkningen i Møre og Romsdal. Med mindre styret ser åpenbare svakheter ved saksframlegg og/eller saksforberedelser vedtar de administrasjonens innstilling.

3. Basert på de samme grundige faglige utredninger samt innstillingen fra administrativ ledelse i HMR, legger administrativ ledelse i Helse Midt Norge (HMN) fram for sitt styre et forslag til hvor nytt sykehus bør lokaliseres. Forslaget er basert på hva den regionale administrative ledelsen mener vil være helsefaglig best for Helse Midt Norge. Dersom den lokale innstillingen ikke har konsekvenser utenfor Helse Møre og Romsdal vil innstillingen fra det regionale nivået være den samme som innstillingen fra det lokale nivået. I motsatt tilfelle kan innstillingen fra regional administrativ ledelse avvike fra innstillingen fra lokal administrativ ledelse.

4. Styret i Helse Midt Norge representerer ikke og svarer ikke for befolkningen i Midt-Norge. Med mindre det regionale styret ser åpenbare svakheter med saksframlegg og/eller saksforberedelser vedtar de administrasjonens innstilling.

5. Helseministeren sin rolle er å ivareta den politiske delen av beslutningen. Det betyr, blant annet, at han må vurdere om det er andre hensyn enn de rent helsefaglige som skal telle inn. Dette kan være distrikts- eller regionalpolitiske hensyn, en annen vurdering av (deler av) lokalbefolkningens synspunkter etc etc. Dersom helseministeren mener at noen av de ikke-helsefaglige momentene bør veie tyngre enn de helsefaglige omgjør han det regionale styret sin beslutning etter den politiske prosessen han finner nødvendig.

Slik foregikk det, som vi alle vet, ikke. Hva gikk galt?

Helseforetaksmodellen deler spesialisthelsetjenesten inn i tre nivå: Eier (staten), «sørge for nivået» (de regionale helseforetakene) og «utførernivået» (de lokale helseforetakene). Staten er det eneste nivået hvor det foretas politisk styring.  Fra staten skjer det en administrativ desentralisering til RHFene og en ytterligere administrativ desentralisering til helseforetakene. RHF nivået begrunnes i en tanke om at en nasjonal helsepolitikk lettest lar seg gjennomføre gjennom en regional planlegging og samordning av lokale interesser. Ikke noe sted i denne modellen ligger det som en forutsetning at det er samsvar mellom interessene til det lokale nivået og det regionale nivået eller mellom det regionale og det nasjonale nivået.

På denne bakgrunnen står jeg igjen med to spørsmål ved prosessen i Møre og Romsdal. Hvorfor var det så viktig å avholde møter for «å utvikle en felles forståelse» mellom nivåene, og hvorfor var det nødvendig å be de to administrative nivåene om å forsøke å utarbeide en felles innstilling?

Igjen: Foretaksmodellen baseres på en grunnidé om at lokal autonomi er bra. Inndeling i tre nivå er ment å sikre at lokal autonomi ikke går på bekostning av regional samordning, og at regional autonomi ikke går på bekostning av nasjonal samordning. Foretaksmodellen er ikke basert på en forestilling om at enighet på tvers av nivåer er noe man nødvendigvis skal strebe etter. Noen av oss vil til og med mene at åpen uenighet kan være en styrke når beslutninger skal tas om fordeling av det fundamentale velferdsgodet som helsetjenester er. Styrene i Helse Midt-Norge og Helse Møre og Romsdal synes imidlertid å ha vært styrt av en angst for hva åpen uenighet mellom nivåene kunne føre til. Som en direkte følge av denne angsten har prosessen sporet av, konfliktnivået i regionen eskalert og beslutningens legitimitet blitt betydelig svekket.  I sannhet: Som man reder så ligger man.