Den sakkyndige fastlegen, et utopisk kinderegg?

Fastlegejobben er ubeskrivelig givende, spennende og variert. I mine øyne verdens beste jobb (muligens med unntak av hengekøyetester i sydlige strøk, men litt realistisk må man jo være). Likevel, full av pustehull og kaffepauser er den ikke. En typisk dag:

8.00-8.30                              Blodprøvesvar og epikriser

8.30-15.30                            Pasientkonsultasjoner

15.30- 16.30 (17.00)           NAV, hjemmetjenesten, andre kommunale instanser

Oftest hjemmekontor på kveldstid.

I helger og ferier venter andre utfordringer som legevakt, og ikke minst de kamelene som man ikke rekker å svelge unna ellers i året.

Eika, Gjensidige, Storebrand, Nordea og DnB med flere krydrer «fritiden» med sine forespørsler om erklæring i forbindelse med forsikringer av ymse art.

Jeg har et svært problematisk forhold til slike erklæringer, av mange årsaker.

Mens «påskenøtter» durer i bakgrunnen og barna får muligheten til å sluke store mengder fylte sjokoladeegg uten at mor får det med seg (med dertil risiko for senere overvekt og avslag på forsikring..) - pløyer jeg gjennom årevis med tykke journaler på jakt etter «tilstander som kan være av betydning for pasientens fremtidige arbeidsevne». Tre til fem sider med spørsmål om alt fra hemorroider til utbrenthet, kvalme og svimmelhet, kronet med krum nakke hos legen og økt forsikringspremie eller avvist ønske om forsikring for pasienten.

Jeg vil påstå at ekstraarbeid forbundet med videregåendeattester er mindre problematisk, og tilsvarer en brøkdel av arbeidet forbundet med forsikringserklæringer. Likevel mottar førstnevnte problemstilling mye mer oppmerksomhet.

Forsikringserklæringer fremkaller stress og frustrasjon. Nøyaktig tidspunkt for første symptom som (perifert) er knyttet til den aktuelle sykdommen kan høres konkret ut. Men, i en skog av tidligere mer eller mindre relevant informasjon krydret med ulike tidsepoker og doktortypers syn på journalføring, fremstår oppgaven mer som ungenes jakt på påskeegget som jeg gjemte INNI den akustiske gitaren.

Det mest problematiske med disse er likevel hverken tiden det krever eller omfanget av erklæringene- men det at jeg som behandlende lege blir forventet å samtidig være sakkyndig, objektiv og nøytral. Jeg skal ivareta taushetsplikt og personvern, samtidig som jeg ikke skal holde tilbake viktige opplysninger. Jeg siterer etiske regler for leger; kap. IV, § 4: «En legeerklæring skal gi tilstrekkelig informasjon til å fylle sin hensikt» og «Relevante opplysninger må ikke forties eller fordreies» Men: «Erklæringen skal ikke inneholde informasjon som går utover formålet.» Forsikringsselskapene forventer her at jeg balanserer på en hårfin egg, og de mener at vi som portvoktere inn til ytelser skal voktes nøye. 

Samtidig (og dette har ikke endret seg på flere tiår) oppleves spørsmålene og tidsbegrensningen ofte som uryddig angitt i forespørslene.

Jeg har kjent mange av pasientene og familiene deres i årevis. Jeg vet hvilke prøvelser og vansker de har vært igjennom og hvor viktig en utbetaling fra NAV eller forsikringsselskapet er for dem. Selvsagt forsøker jeg å ivareta min rolle som sakkyndig- men burde jeg i det hele tatt befinne meg i denne situasjonen, og er det egentlig mulig å forvalte alle disse rollene på en god måte?

I Nederland eksempelvis, er attester og medisinske erklæringer til forsikringsselskap domenet til uavhengige leger.

Fra nettsiden til en nederlandsk fastlegepraksis (fritt oversatt av undertegnede):

«Din fastlege kan, som behandlende lege, ikke etter forespørsel fra tredjeperson (for eksempel arbeidsgiver, skole, forsikring eller kommune) avgi attest eller erklæring om din helsetilstand, behandling eller om dine besøk hos legen. Dersom du likevel trenger en slik attest må du ta kontakt med en uavhengig lege. I prinsippet skal dette organiseres av instansen som ønsker attesten. Også for medisinske undersøkelser (førerkort, forsikring) må du til en uavhengig lege.

Som fastleger gir vi kun ut nødvendig informasjon til undersøkende lege etter din skriftlige tillatelse.

Det ligger til grunn at fastlegen har et tett behandlingsforhold til pasienten. Fastlegen kjenner ofte ikke til kriterier for retten til en ytelse. Fastlegen kan derimot overdra objektiv medisinsk informasjon/ redigert journalutskrift og prøvesvar i forbindelse med en slik undersøkelse/vurdering.»

For førerkortattest gruppe 2 og 3 se her (link til sentralt byrå for førerkort)

For førerkortattest 75 + se her (link til ANBO)

Bør vi ta en overordnet diskusjon på om hjelperrollen og et personlig, kontinuerlig forhold kan eller bør kombineres med rollen som sakkyndig i slike saker? Er kombinasjonen egentlig et utopisk kinderegg? 

I en tid der vår arbeidsuke spises opp av byråkratiske oppgaver fremfor direkte pasientkontakt; er dette fornuftig bruk av ressurser? Vil man alternativt kunne stole på pasientens egenerklæring for deretter å hente ut opplysninger når et krav fremsettes?

En tredel ut i forsikringerklæring nummer to og halvveis ut i påskesjokoladeskålen (ikke si det til noen..) har jeg fått nok for denne gang.

Beklager DnB, kanskje neste helg!